Et økosystem i miniatyr

Espen Gangvik viste Trans-Ice (2007) på Knust nede ved Strandveikaia i september. Skulpturene i utstillingen har vært vist på Trondheim kunstmuseum for 16 år siden. Mitt umiddelbare inntrykk av verkene er at de ligner frosne fontener eller teknologiske trær. De påminner om noe du kan møte i forskjellige miljøer; ute i skogen, i romvesen-landskap eller til og med inne i en selv. Skulpturene er laget av kobber som er formet i innviklete og komplisert former. Metallrørene følger hverandre og stopper aldri opp. De stikker opp av hver sin base som er omkranset av planter. Skulpturene er altså både levende og uvirkelige. Jeg spør meg om en kunne ha truffet på et sånt objekt i skogen. Sølvkransen som stikker opp av basen er virkelig, og leder tankene til symbiosen som her oppstår mellom natur og teknologi.  

Alt av is og varme går i et elektrisk kretsløp. Skulpturene i rommet er koblet til strøm og et kjølesystem. Fuktigheten fra plantene blir til is på metallet. Når skulpturenes støpsel trekkes ut, og isen smelter, så vannes plantene. Det er mest is på øverste del av skulpturene, men samtidig er det variasjoner dem imellom når det kommer til hvor mye fuktighet som absorberes.

Er dette en subtil kommentar til et mer kynisk samfunn, mennesker som blir kaldere, og at vi trenger et brudd som starter kretsløpet på nytt? Jeg tenker at skulpturene er som fremtidens kalkulerte utkikkstårn over naturen. Vi kan se inn i utkikkstårnene og gjennom dem. En er både observatør og blir observert av disse plantetårnene fra en fremmed verden. Skulpturene er koblet sammen gjennom kabler på bakken som ligner en trekløver. Eller sopptråder, eller røtter hos trær – et slags nettverk mellom og på tvers av hverandre. Kommunikasjonen er stille for den menneskelige oppfattelsesevne, og er bare drevet av kjølevannsystemet. Jeg tenker at skulpturene også kan være androider. Hule nettverk der én del kontrollerer stålnettverket som er uten is; manifestasjoner av varme, følelser og økologisk empati. Den andre delen av «hjernenettverket» er iskald, frossen og kalkulert. Espen Gangvik viser med disse skulpturene en nesten metafysisk tilnærming til hvordan objekter både kan være skulpturer, et fantasiobjekt eller en forestilling, og samtidig eksistere her og nå som levende organisme.

De forskjellige dualitetene i Trans-Ice vekker nye tanker. Skulpturene kunne gjerne eksistert i annen virkelighet, til tross for at de bruker naturelementer som varme, jord, luft og vann. De er organiske, men benytter også teknologi. Er det muligens inspirert av transcendental filosofi? Gjennom konkrete figurer dannes tankestrømmer utover det vi faktisk ser. Selv om skulpturene er over 16 år gamle, vekker de fortsatt interesse.

Trans-Ice
Espen Gangvik
Knust
16.09. – 08.10.23