Digitale ritualer

Kunstnerduoen Henrik Koppen og Finn Adrian Jorkjen, kjent som Koppen og Jorkjen, står bak utstillingen Soft Awakening på Heimdal Kunstforening. På grunn av korona-reglene besto åpningen av en digital performance utført av kunstnerne.

Jeg benker meg ved kveldens hjemmekontor med rødvin i koppen og joggebukse. Noen ganger er livet helt ålreit på denne siden av korona-restriksjonene, for tanken på å skulle reise til Heimdal i 15 minusgrader er mildt sagt lite fristende. Pandemien har gjort meg latere enn jeg trodde var mulig, men pussig nok har jeg fått sett mer kunst og teater enn på lenge. Mitt digitale liv yrer om kapp med spenningshodepinene. For en tid vi lever i!

På skjermen foran meg starter showet, med neon-lysende tekst i 90-tallsstil over stillbilder av nærmiljøet på Heimdal. På trappa inn til kunstforeningen står Jorkjen med gul topplue og fargerik kjeledress. Han feier trappa med en kost laget av gullremser. Rundt hjørnet står Koppen i samme bekledning og feier et vindu. De to smiler og vinker oss teatralt inn. Tankene mine går til småbarns-TV og overspente pedagoger, en tydelig indikasjon på at vi nå entrer et fantasiunivers.

Sendingen går så over til en livestream innenfra kunstforeningen. Her er Koppen og Jorkjen ikledd pastellfargede kjortler med påmalte mønstre, og hatter med slør. Bak seg har de et alter med gullduk, tulipaner og en skriftrull. De ønsker velkommen og foreslår at vi benytter oss av chatten underveis. Deretter tar de frem en krystallvase. Fra vasen tømmer de ikke hellig vann, men antibac. Vår tids frelse. De gnir seg inn, gnir hverandre inn. Hud og spritslim fyller skjermen, det ligner en klissete orgie av hender. Det er både sensuelt og omsorgsfullt, og jeg tenker at dette er en fantastisk beskjeftigelse for mennesker som savner fysisk kontakt.

Vi forsvinner videre inn i en slags seanse, med høytlesning og visning av bilder fra utstillingen. Teksten er en poetisk oppsummering av vår tid: Om sosial distanse, tiden som går sakte, symptomer og isolasjon. Så tennes et lys i horisonten. Ordet egg brukes som metafor for noe som skal komme. 

Koppen og Jorkjen leser høyt fra skriftrullen ved alteret, en preken som trekker oss inn i unison selvmedlidenhet: “I am quite the inadequate human being. I am not a productive member of society. Days vanish before my eyes, and I have achieved basically nothing. I am so tired, yet I have nothing to show for.” Det er urovekkende gjenkjennelig, og kunne like gjerne vært en oppsummering av 2020. Vi skal messe sammen: “I am bad, I am so, so bad. I am a real bad egg”. Her kommer imidlertid det digitale formatet til kort. Å være fysisk sammen med andre dårlige egg ville nok ha ført til en helt annen emosjonell renselse, enn når man sitter alene i mørket og mumler bekjennelser mot dataskjermen.

Som løsning på identitetskrisen tilbys vi en tale om selvrealisering. Talen avslører at den dårlige selvfølelsen er et resultat av vår egen samfunnsstruktur: “I have the potential to be a well functioning chart wheel in a big and beautiful meat machine. I will reproduce and multiply, create little taxpayers to ensure the future of the welfare state.”

Vår nasjonale nykjærlighet for brødbaking tas på kornet når et brød formet som en penis løftes frem. “This is freshly baked”, konstaterer Koppen, og Jorkjen setter seg på kne foran ham. Når brødet presses inn i munnen hans, tenker jeg på den uendelige mengden bilder som har fylt opp mobilen min det siste halvåret. Foto av surdeigsbrød til heving, til steking og under eting. Sendt meg fra fjern og nær.

Etter piñata-knusing og litt dansing, avsluttes seremonien. Jeg blir sittende og stirre inn i chatten, på hjerter og brødoppskrifter som deles. Der ritualer vanligvis markerer overgangen til en høyere bevissthet, handler ritualene her om å omfavne seg selv og frigjøre seg fra strukturer skapt for å gi dårlig samvittighet. Dette virker riktig og viktig, men jeg klarer likevel ikke helt å gi meg hen. Å gjøre et genuint forsøk, men samtidig holde en ironisk distanse til det spirituelle, er en balansekunst både for utøvere og publikum. Kanskje er det spesielt utfordrende på grunn av det digitale formatet, hvor man ikke får den samme kontakten med publikum.

Duoen klarer å fange tidsånden og anerkjenne et allment behov for nærhet og bekreftelse. Det visuelle og poetiske universet de har skapt er imøtekommende, behagelig og morsomt. Et nydelig friminutt fra en ellers tung januar. Jeg tror likevel at å oppleve performancen live ville ha dratt meg mer inn i seansen. Sånn sett understrekes nettopp den ensomheten som følger med en digital hverdag. 

Artikkelbilde: Skjermdump, Koppen og Jorkjen, «Soft Awakening» (Digital Performance).

Koppen og Jorkjen – Soft Awakening (Digital Performance)
Heimdal Kunstforening
16.01.21