Landskapskomposisjoner

På tampen av 2020 stilte Magdaléna Manderlová ut verket HISS på Trondheim Elektroniske Kunstsenter på Bakklandet.

HISS, som på engelsk betyr «å si noe på en stille sint måte», er en 30 minutters lydfortelling som Manderlová har satt sammen av lydopptak og innleste tekster, fra en ukes vandring i en aktiv daggruve i Tsjekkia. I tillegg har hun lagt til egenkomponerte melodistrofer i fortellingen. Opptakene fra landskapet og de oppleste tekstene er, sammen med melodiene, satt sammen som komponert musikk. Verket har ingen opplagt begynnelse eller slutt, men går i loop. 

Lydfortellingen kompletteres med en katalog i grovfarget papir, ca 20 x 30 cm, med om lag 30 sider. Svart-hvitt fotografier som Manderlová har tatt  av landskaper og detaljer i naturen er trykket i duse fargetoner, og montert parvis i dialog eller opposisjon til hverandre. Noen bildepar glir umerkelig over i hverandre, mens andre fotografier står alene opp mot en tekst. Disse består av korte historier, dikt eller enkeltord i stor og liten font. Det er tydelig at Manderlová har mange strenger å spille på som kunstner.

Katalogen er kun tilgjengelig på et bord inne i TEKS og utgjør et visuelt og tekstlig supplement til lydverket HISS. Det fungerte i begynnelsen, men ganske raskt opplevde jeg at både bildene og tekstene sto i veien for opplevelsen av selve lydverket. 

I HISS setter Manderlová sammen opptakene fra livet og lydene i landskapet med støy fra maskiner og aktiviteter i daggruva. En eller to kvinnestemmer leser på engelsk, akkompagnert av enkle, melodiske fraser, spilt på keyboard. På et tidspunkt høres barnegråt. 

Fortellingen er strukturert i sekvenser. I noen strofer er lydbildet stort og komplekst, i andre helt enkelt. Andre er preget av støy fra maskiner i arbeid, eller domineres av lyder fra naturen: Vann som sildrer,  vind i trær eller skritt på grusunderlag. I mange sekvenser høres dyreliv: Fuglekvitter, biesurr. Mens noen strofer bare har resitert tekst, eller en enkel melodi som gjentas monotont og suggererende.  

Manderlová skaper kontraster ved at rolige og monotone lydsekvenser følges av lydbilder med klare og skarpe lyder. Kontrastene virker dialogisk på samme måte som bildene og tekstene i katalogen. Fortellingen brytes opp slik gruvearbeiderne og maskinene hugger seg gjennom landskapet. Dette forsterkes med ordene “Chop, chop, chop”, som gjentas monotont og livløst. Framdriften i fortellingen ligger parallelt med maskinenes fremdrift i landskapet.

Pausene oppleves også som pusterom, steder i fortellingen der jeg kan stoppe opp. Tekstlinjen “As I inhale, As I inhale, As I inhale” brenner seg fast. Pausene er innganger til den levende naturen og livet bak den menneskeskapte støyen. 

Dobbelthet, ambivalens og glidende overganger går ikke bare igjen i lydverkets struktur. Det er ikke alltid opplagt hva man hører. Er det en fuglelyd eller maskindur? Støy eller musikk? Natur og mekanikk flyter inn i hverandre.  

I tillegg til en tydelig struktur og horisontal framdrift, skaper Maderlová en lydlig romlighet og dybde ved at lytteren i enkelte tilfeller kommer helt innpå små insekter, mens andre ganger virker lydene å stamme fra et sted langt borte. Hun definerer for eksempel lydlige yttergrenser ved at et tog først høres på avstand og gradvis nærmer seg, før det brått kommer støyende rett forbi, kjører videre og til slutt forsvinner. Som lytter omsluttes jeg i rommet kunstneren skaper. 

I en av tekstene sies det at det dannes lydkropper. Jeg kjenner at det er sant. Lyden oppleves som konkret og opptrer som fysiske former – som levende kropper.

Gjennom å sidestille menneskeskapt støy med lyder i naturen, støtter Manderlová seg til teorien om en antroposen tidsalder. Gruvelandskapet har blitt ett med naturen forøvrig, har blitt natur. På den måten får lytteren en opplevelse av å være en selvsagt del også av disse omgivelsene, på godt og vondt. Manderlová tar oss dermed bort fra en posisjon der mennesket er fremmedgjort eller stiller seg utenfor naturen. 

I løpet av utstillingsperioden ble det arrangert en ekskursjon til gruveområdet Løkken verk i Orkland. Her ble den samme lydfortellingen fremført i Gammelgruva fra 1634. Verket opplevdes annerledes under hundrevis av tonn med granitt. Den mørke og kjølige atmosfæren, samt vissheten om at mennesker har slitt og dødd her blant støv, røyk og øredøvende støy, gjorde at jeg lyttet med en annen innlevelse, enn i utstillingslokalet. 

På samme måte som Manderlová komponerer en ny virkelighet når hun tar gruve- og naturlydene ut av den opprinnelige konteksten, skjer det noe når hun tar lydfortellingen tilbake til gruva. Jeg tenker på den tette relasjonen mellom verket, konteksten og meg som lytter, hvordan vi henger sammen og skaper mening oss imellom. Og i sin tur hvordan jeg som menneske er knyttet til landskapet, til naturen og til kulturhistorien. 

Maderlovás kunstneriske tilnærming kan sammenlignes med begrepet “naturforundring”, som vi finner hos den danske bioetikeren og teologen Mickey Gjerris. Dette innebærer at man “ikke forteller naturen hva den skal være, men giver os tid til at høre hva den har å fortelle”. Med HISS har Maderlová lyttet, for så å gi naturen en stemme. Den bør vi lytte til.

Magdaléna Manderlová
HISS
TEKS.studio
7.11.- 6.12.2020

Artikkelfoto: Gard Aukrust