Å bygge trøndersk kultur

Kunstfeltet er et fornuftig sted å investere, dersom man ønsker å stimulere til utvikling og kultivering av trøndersk kultur.

Selveste Berlinmuren, autentisk med kulehull, grafitti og all historie den representerer – maktmisbruk og en splittet verden hvor øst og vest ruster opp til atomkrig i årtier etter årtier. Denne muren kunne du for en tid tilbake kjøpe, ta med hvor du ville og gjøre hva du ville med. Er det ikke utrolig hva som kan kjøpes for penger?

Hver gang jeg er hjemme i Trondheim og passerer Lars Rambergs verk utenfor TKM Gråmølna, stopper jeg opp, ser på betongkolossen, den har i mine øyne en glimrende estetisk utførelse. Hvis jeg har dagen, kanskje jeg reflekterer litt rundt den tunge symbolikken som kommer fram via de fire bokstavene SALE og et stykke betong. Det er en anspent tid i internasjonal politikk, hvordan har vi endt opp her hvor vi er i dag? Senest etter å ha arrangert en konsertkveld på Blæst i fjor høst tok jeg med en dansk artist bort for å vise frem installasjonen. Som trønder gjør det meg stolt å se dette verket stående på Solsiden.

– Jeg synes kunst er noe jåleri, uttaler Ivar Koteng til Adresseavisen (bak betalingsmur).

Avantgarde betyr «fortropp, de som går foran». Det frie kunstfeltet står på skuldrene til en tradisjon av skaperkraft og uttrykksbehov som er like gammel som menneskeheten sjøl. Homer, Leonardo da Vinci, The Beatles gikk foran og banet vei for henholdsvis litteratur, naturvitenskap og populærkultur. Hvor hadde vi vært foruten? Det er den samme tradisjonen og fagfeltet som installasjonen utenfor Gråmølna er del av, og som kunstmuseene i Trondheim har ansvar for å forvalte.

Kunsten er ikke nødt til å fortelle hva denne installasjonen gjør. I et hypermoderne samfunn som dagens Norge har det meste en funksjon. Det trenger ikke kunstverket å ha. Det kan være et mål i seg selv, en endestopp, på samme måte som at man går på fotballkamp for gleden i seg selv, og ikke noe annet. Kunsten er fri og kan være hva som helst. For mange er det ventilen i en hverdag hvor alt gjøres for en eller annen grunn, som igjen er for en eller annen grunn, helt til man ligger der i grava. Andre finner at kunsten kommuniserer med oss på en annen måte enn hva vi er vant til gjennom ord, og at den kan vise oss sider ved tilværelsen og personlige og politiske forhold som vi ikke finner andre steder. Folk hengir seg til kunst av forskjellige grunner.

Eiendomsutvikler og investor Ivar Koteng gjør det klart i Adresseavisen, forrige uke, at han personlig ikke har noen interesse for kunst. Det er en ærlig sak. Samtidig kommer det tydelig frem at han brenner for å bygge trøndersk identitet. Det tror jeg at museene også er opptatt av. En dialog mellom næringslivet og kunstmuseene vil kunne bære frukter for begge parter.

Det er ikke slik at alle trenger å interessere seg for kunst, men for samfunnsutviklinga er det viktig at noen gjør det. Målet bør være å legge til rette for at mest mulig vital kunst både blir skapt og vist i byen. Kunsten spiller nemlig en essensiell rolle i det opplyste, moderne samfunn i form av å gå foran (avantgarde) og utfordre overleverte konsepter og måten vi tenker på.

– Bredde bør være summen av det smale, sier Michael Francis Duch i Universitetsavisa.

Når de beste tankene og impulsene som kommer ut av det frie kunstfeltet får resonnere med andre disipliner, er veien kort til tankegodset som morgendagens samfunn skal bygges på. Det er viktig for Trondheim å være god på mer enn naturvitenskap; Et fotballag kan ikke bygges kun med midtbanespillere. Samfunnet må ta forskjellige typer kompetanse på alvor, skal man oppnå en balansert og dynamisk helhet. Jakob Weidemann, Nils Aas, Inger Sitter og Håkon Bleken, disse pionerene i norsk kunst, var og er trønderske, og for mange representerer deres arbeider det fineste som Midt-Norge har å by på. Etter dem har kunstnere som Edith Lundebrekke og Lars Skjelbreia profilert seg. Likevel kan det virke som kunstfeltet i sin helhet lider under et omdømmeproblem i sine egne hjemtrakter.

De med mest penger bør investere på kunstfeltet fordi det vil komme hele byens samfunnsutvikling til gode. Kanskje kan det også føre til at noen som tidligere ikke har vært interesserte finner en ny lidenskap, eller til og med finner en større mening i tilværelsen. Det ville i så fall ikke vært første gang nettopp det skjer – hverken i Trøndelag eller resten av verden.

Er det ikke utrolig hva som kan kjøpes for penger?

Pål Rees
Utflyttet trønder og tidligere bookingansvarlig Blæst og Trondheim Calling