Et museum som satser

ArtScene Trondheim har den siste uken både besøkt vår utstilling Fargerom. Edith Lundebrekke og invitert André Gali som skribent på kunsthåndverksfeltet. Dette synes jeg som direktør ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM) er gledelig.

Gali uttaler; –De siste årene kan det virke som om energien har gått ut av museet, at publikumsfrierier og samlingsutstillinger har flyttet det faglige fokuset. Det ville vært svært engasjerende om Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i årene som kommer viser den samme viljen til “nytenkning og satsing”(…). Gali viser her til museets tidligere utstillinger, Neo-tradisjon i 1988, som han beskriver som et høydepunkt for denne perioden av kunsthåndverkets historie og Hverdagsliv/Everyday Life i 2007, som drivende for diskursen videre.

Disse utstillingene var viktige, både for museet, publikum og kunsthåndverksfeltet. Arbeidet med å sette fokus på fagfeltet har pågått kontinuerlig siden etableringen av Norske Kunsthåndverkere i 1975, og museets ulike ansatte har i perioder vært viktige deltakere i debatten om fagets utvikling.

Gali undres om energien er gått ut av museet og at samlingsutstillinger kan ha flyttet det faglige fokuset. Til det kan jeg svare at museet nok vil fortsette med samlingsutstillinger i årene som kommer, både i dialog med dagens kunsthåndverkere og i våre egne produksjoner. Dette er en selvfølge med tanke på vår enestående samling av kunsthåndverk og design. Om disse utstillingene oppleves som publikumsfrierier i enkeltes øyne, så mener derimot vi at et program skal favne bredt. På NKIM ønsker vi å vise både dagens avant-garde og klassikerne. Det er samlingen som ligger til grunn for museets tilstedeværelse og berettigelse.

Museet ønsker utstrakt samarbeid med andre institusjoner. Vår utlånsstrategi gir museet et fornyet fokus på Hannah Ryggen. Fjorårets store Hannah Ryggen-satsning ved Nasjonalmuseet ble kun mulig gjennom at NKIM lånte ut alle hovedverkene fra Ryggen-samlingen vår. Diskursen rundt Hannah Ryggen tar ikke slutt selv om utstillingen i Oslo nå er avsluttet. Våre utlån har gitt museets stab viktig faglig input og nye ideer til hvordan vi skal forske og forvalte i årene fremover. For eksempel skriver museets registrar, Steffen W. Holden, om satire i Hannah Ryggens verk 6. oktober 1942 i Kunst og Kultur 1/2016.

Museets egne kuratorer, som Gali indirekte kritiserer, har betydelig kompetanse, ideer og nytenkende prosjekter på gang. Vi arbeider grundig med mange prosjekter parallelt, i en liten stab, med begrensede ressurser. Noen eksempler kan nevnes; kurator Solveig Lønmo vil blant annet fungere som gjesteredaktør i tidsskriftet Kunsthåndverk 4/2016. Førstekonservator Randi Lium er i ferd med å ferdigstille en bok om norsk tekstilkunst. Videre sitter vår tidligere direktør, nå seniorforsker Jan- Lauritz Opstad, som museets representant i Innkjøpsfondet. Han var også bidragsyter i boken Kampen med materialet – Norske Kunsthåndverkere i 40 år, som ble utgitt i 2015 med André Gali som redaktør. Flere ansatte og prosjekter kunne vært nevnt.

Av internasjonalt samarbeid vil jeg nevne høstens Hannah Ryggen-triennale med Erzen Shkolloli som kurator, og The logic of local, et prosjekt som omhandler norsk og polsk design i et bærekraftig perspektiv. Gjertrud Steinsvåg og Heidi Bjørgan, som Gali oppfordrer museet til å jobbe med, har allerede inngått avtaler med museet om prosjekter i 2016 og 2018. Det er min intensjon at det gode samarbeidet med Norske Kunsthåndverkere skal videreføres og at diskursen skal føres videre med museet som én av premissleverandørene. Det er nettopp viljen til å ta del i debatten om kunsthåndverkets framtid som gjør at NKIM skal vise Årsutstillingen 2017, vel vitende om at den tilfører museets stab, vårt publikum og fagmiljøet nye ideer og impulser.

Utstillingsarbeidet er det mest synlige ved museets drift. Siden 2013 har imidlertid museet i stor grad hatt fokus på oppgaver som tidligere har blitt bortprioritert. Magasiner må ryddes og samlingen må katalogiseres og gjøres digitalt tilgjengelig. Dette presserende arbeidet har høy prioritet, da samlingen har økt betraktelig de siste 30 år. Videre må museets bygning gjøres universell og praktisk tilgjengelig for alle. Dette er kanskje ikke interessante aspekter å skrive om for en kunstkritiker, men de utgjør likevel en stor og viktig del av museumshverdagen.

Store deler av utstillingsprogrammet for årene fremover er imidlertid lagt, og jeg tror det vil overbevise skeptikere om at fokuset på samtidskunsthåndverk slett ikke nedprioriteres. Og vi ønsker oss flere gjennomgående kritikker av våre utstillinger. Det skjerper oss, og løfter debatten. På få år er kunstscenen i Trondheim radikalt endret, og flere små utstillingssteder og aktører er viktige sparringspartnere med oss som representerer de historiske og tunge institusjonene. Jeg tror også at åpningen av kunsthallen vil være en positiv kraft for regionen. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har som mål å være en arena for nytenkning og satsing også i tiden som kommer. Men parallelt med utstillingsarbeidet må vi rydde i eget bo. Det vil gjøre oss til en institusjon å regne med, også i årene fremover.

Åshild Adsens kommentar er en respons på André Galis artikkel tidligere denne uken.