Z of 7

Det finnes en gjeng dedikerte lyd- og lyttefantaster i Trondheim. De driver blant annet TEKS og konsertserien Klubb Kanin. Innenfor den eksperimentelle norske musikk- og støyscenen, er Tore ”Origami Boe” for en veteran å regne. Han er en av grunnleggerne av Origami Arktika og i 1997 var han med på å starte Klubb Kanin. Origami Boe jobber innenfor en fri improvisert tradisjon hvor ”alt som lager lyd” er instrumenter og der alle hørbare lyder inkluderes i lytteopplevelsen. Dette er i god gammel John Cage´s ”Silence” – og seinere Pauline Oliveros ”Deep Listening” tradisjon. I tillegg har Origami Boe alltid en teatralsk nerve i sine konserter, i motsetning til mange andre liknende utøvere.
Klubb Kanin er en ”arena for uhørt lytting og oppfattelsestrening”. Det er også i tråd med Origamis arbeid ”Z of 7 – En rytmisk meditasjon”, som kunne oppleves på Blunk 21. og 22. mai.

Lytteopplevelsen begynner allerede før du kommer inn i galleriet. Klokka er 22.00 og lyden av Trondheim en lørdagskveld manifesterer seg ut av gatevinduene. En voksende basspuls møter meg. Da jeg når Blunk forstår jeg at dette er lyd som kommer ut og fra gallerirommet. Jeg blir positivt overrasket over verkets renhet. To Genelec høytalere er plassert i hvert sitt hjørne. De spiller av en 22 minutter lang, minimalistisk suggerende komposisjon, akkurat passe høyt. Origami Boe har bakgrunn som trommespiller og bruker kun den rytmiske dynamikken til å skape enkle og subtile variasjoner i stykket. I tillegg kan man ane ornamenteringer i form av små improvisasjoner, som Origami Boe kanskje utfører med en av sine akustiske laptopper.

Mellom høytalerne viser en prosjektor et stillbilde av et stearinlys mot en bakgrunn av små ting og tang,  malt i hvitt. Stillbildet får meg til å tenke på hvordan Origami Boe skaper sine akustiske laptopper. Metallskrot, en bit fra en leke, små fragmenter av virkeligheten brukes som lydobjekter når de plasseres i en treboks og mikkes opp med selvlagde kontaktmikrofoner. På gulvet står det skåler med jord og telys. Det brennes røkelse. Døra står åpen. En hvit krakk er plassert på gulvet og inviterer til konsentrert lytting.

Det lydlige materialet har så høy kvalitet at det fungerer på repeat. “Z of 7“ gir assosiasjoner til det tyske krautrock bandet CAN, eller lignende eksperimentell rock. Men det er ingen gitarer her. Det er bare en enkel organisk rytme som slår og slår i mot lytteren. Den pulserer mot vegger, tak og alle objekter i rommet og setter i gang materialenes egne svingninger. Rommet mottar og reflekterer lydbølgene, og treveggene resonnerer med. Lyden vibrerer hele kroppen din. Fra gulvet, opp gjennom krakken du sitter på, gjennom huden og via skjelettet inn i sanseapparatet. En musikalsk person vil raskt begynne å veve melodier rundt rytmen, men det er noe ensomt og insisterende ved den som gjør at man lar den få være i fred. Er det slik at det repeterende og monotone skaper en større bevissthet rundt alt det andre, og at man således opplever «nåtidens evige virkelighet» sterkere? For det er dette som er kunstnerens intensjon ifølge instruksjonene man tilbys i det man går inn i rommet: ”Det er derimot HER det skjer, og det skjer NÅ. Denne rytmiske komposisjonen søker nettopp å ta deg med INN i rommet den blir presentert i. Kanskje den kan øke din bevissthet om det du har rett foran og rundt deg, den «akustiske realiteten».

Det er viktig å poengtere at dette ikke er musikk. Origami Boe vil ha din lyttende oppmerksomhet og du skal kjenne på kraftfullheten i noe så enkelt som en trommeloop. Med denne opplevelsen skal du hjelpes til å oppleve den akustiske realiteten. I denne sammenhengen har Blunk sjelden fungert bedre som et gallerirom, fordi “Z of 7” oppnår å fylle hele rommet med mening.

Hvorvidt de visuelle elementene gagner intensjonen til Origami Boe er jeg usikker på. Det ligger en viss selvmotsigelse her. De innbyr til en meditativ holdning, men har publikum kapasitet til å leve opp til kunstnerens ønske om at”Eventuelle åndelige interesser, religiøse eller filosofiske oppheng helst bør legges vekk i døra. Det samme gjelder kunstneriske og musikalske preferanser, bekymringer, identitetsjag og annet stress.”? Det opplever jeg er for mye forlangt. Men den fysiske lytteopplevelsen som han har skapt fungerer. Den vil også vokse og utvikle seg hvis man velger å bli lenger i opplevelsen. Den fortsetter dessuten å slå i bevisstheten din flere dager etterpå og skaper en viss abstinens. Hva om Origami Boe hadde invitert publikum til å komme og danse hele dagen eller natta til stykket? Hva slags effekt ville dette hatt på oss? Det ville være et fantastisk eksperiment, men uansett, Origami Boe utsetter oss definitivt for en vellykket oppfattelsestrening.

Galleri Blunk 21. og 22.mai kl 22.00

Origami Boe, Z of 7 – En rytmisk meditasjon

presentert av Forum Nidrosiae