Lite oppsiktsvekkende hverdager

Jeg liker verkstedvisninger. Det er noe eget å være publikummer på halvferdige forestillinger. Det kan minne litt om da man var liten og fikk omvisning bak teaterscenen. Man får ta del i prosessen på en direkte måte, og situasjonen stiller både de skapende og utøvende kunstnerne i en sårbar og ærlig posisjon. Det er et modig valg å invitere tilskuere til prøvevisning. Toast er en slik forestilling som presenteres med alle dets begrensninger og muligheter.

Koreograf og dramatiker Helle Levang Moum har skapt en forestilling der teksthistorien, syns jeg, er den mest interessante og gjennomarbeidede delen av dette prosjektet så langt. Vi blir introdusert til kjæresteparet Jan og Veronika. Veronika er i begynnelsen av 20 årene, hun er danser, men har ingen dansejobb. Som levebrød underviser hun i jazzballett på en kulturskole mens hun opplever utallige avslag på auditioner. Hun tror selv hun ikke får jobbene fordi hun blir stressa i audition situasjonen. I tillegg så har hun ikke de rette kontaktene. Jan er i slutten av 30 årene. Han er lystekniker, og transvestitt. Nå og da jobber han som artist i et drag show, en jobb han opplever som lite kreativ og meningsfull.

Historien er egentlig ikke oppsiktsvekkende, men den beskriver en tilstand som vi alle kan kjenne oss igjen i; livet som går sin gang uten vilje og mening. Selv når Jan får en kreftdiagnose, og etter runder med cellegift dør, så forholder Veronika seg merkelig likegyldig til det hele. Det er ganske deprimerende, dette livet som verken berører eller engasjerer oss. Hvorfor tar ikke hovedkarakterene mer grep om livene sine? De har jo mulighet til det! Toast er en forestilling som får fram baksiden av det å leve i en kultur som gir oss mye frihet, og minner oss om at alle valgmulighetene kan gjøre oss distanserte og numne.

Historien levendegjøres av danseren Magnhild Rem Fossum. Formen er enkel og anti-teatral. For det meste utdyper hun dramatikerens historie med ord og gester, stående eller sittende. I korte øyeblikk danser hun samtidig som hun snakker, og jeg vil se mer av det.

Toast foregikk under Propellen scenetekstmønstring, en festival for ny dramatikk i Trondheim. Som verkstedvisning åpnet forestillingen opp for en mindre distansert publikumsrolle, der vi som tilskuere blir invitert til å koreografere med, istedenfor å fylle tankene med for – eller mot holdninger. At dansekunst har fått plass innenfor festivalens rammer er ikke dumt. Helle Levang Moum kan med hell utforske forbindelsen mellom dramatikk og dans videre, for selvom jeg opplever at den koreografiske delen av forestillingen er noe mangelfull og energitom, bærer dette prosjektet i seg nye tanker om hvordan man kan bruke tekst i en dansekunst sammenheng, og det er i seg selv interessant.

Sted: Dansit, Trondheim
Tid: Lørdag 26. februar 2011

Toast av Helle Levang Moum
Utøvere: Helle Moum og Magnhild Rem Fossum
Video: Trine Saltermark
Komponist/Lyddesign: Trond Nedberg