Lederkrisen i kulturlivet

Det blir tilsynelatende stadig vanskeligere å rekrutterte ledere til landets kunstinstitusjoner. Er fagmiljøene selv skyldfri i dette, og var det så mye bedre før?

Offentliggjøringen av søkerlisten til direktørstillingen på Trondheim Kunstmuseum viser tydelig at stillingen ikke er særlig ettertraktet. Få søkte og av disse manglet mange den relevante blandingen av fag- og administrativ erfaring. Utfordringene med å finne lederemner med solide fagkunnskaper til norske kunstinstitusjoner er en klagesang som høres fra fagmiljøene over hele landet. Kravet om at lederne skal ha kunstfaglig bakgrunn er fornuftig, men dessverre eksisterer det liten vilje i fagmiljøet til å skaffe seg ledererfaring i tillegg til sin kunstfaglige utdanning. Dyktige kunstvitere vil forske, og anser det nærmest som uhørt at de skal prioritere administrativ erfaring, lederkompetanse og å lære seg politisk håndverk i tillegg til sin grunnutdanning. Dette er et forståelig standpunkt, men sett i lys av kunstvitenskapens situasjon i dagens Norge er det totalt uansvarlig.

Før i tiden var det enklere å rekruttere kunstvitere til lederstillinger. Årsaken var at det ikke ble stilt særlig store krav til ledernes administrative erfaring. Direktøren skulle være en god ambassadør for sin institusjon, og i tillegg en faglig autoritet som kunne respekteres av museets fagstab. Gikk ikke det, ordnet man seg på andre måter. Ett eksempel er Kunstindustrimuseet i Trondheim som i perioden fra 1920-45 ble ledet av Fredrik Barbe Wallem. Direktøren hadde et så dårlig forhold til deler av fagstaben at for eksempel konservator ved museet kun jobbet frem til lunsj hver dag slik at han skulle slippe å møte direktøren. Direktøren på sin side tilbrakte hele formiddagen på byens Ridehus, og startet sin arbeidsdag først etter lunsj for å unngå å møte konservatoren. Slik ble museet drevet i 25 år uten at Adresseavisen på noe tidspunkt fattet interesse for arbeidsdelingen. Denne typen arbeidsforhold var mulig fordi samfunnet i stor grad anså museene som autonome lærdomssoner. Offentlighetens respekt for denne autonomien er i dag borte, og det er trolig like greit, men når denne respekten forsvinner må også museene forandre måten de styrer sitt indre liv på.

I vårt samfunn er det sterke tendenser til antipatier både mot humaniorafag og kunstvitenskap – i ytterste forstand også mot kunst som sådan. Dette både fra politisk hold, og fra deler av offentligheten. I et slikt klima er det essensielt at de museer som forvalter og formidler det fremste av kunst og kultur er sterke, veldrevne institusjoner med evne til å forsvare sine standpunkter med overbevisning. Dagens situasjon er dessverre motsatt. Mange av våre kunstinstitusjoner fremstår i media som skakkjørte intrigereir som bruker mer tid på intern strid, enn på noe som kan assosieres med institusjonens funksjon. Denne fremstillingen er selvfølgelig i det store og hele feil, men er dessverre et bilde på hvordan kunst- og kulturinstitusjonene har mistet grepet om sin egen plass i den nye offentligheten. Dette er primært på grunn av manglende vilje til å lære seg den nye offentlighetens spilleregler.

De fleste kunstkommentatorer evner ikke annet enn å påpeke til døde at alt er mye bedre i utlandet, at alt var bedre før, og at det hele egentlig er statens skyld. En ny generasjon kunstvitere må ta steget videre fra påpekning til handling, og ta makten tilbake, både i offentligheten og på institusjonene. Den eneste måten dette kan skje på er ved at mange både lærer seg ledelse og en politisk forståelse ved siden av sin fagutdanning. Skal målet være at alle ledere ved kunstinstitusjoner i Norge skal ha høyere utdanning innen relevante fag må fagmiljet selv ta ansvar og skolere sine ledere. Det er også det eneste som vil kunne påvirke den økonomiske situasjonen for både forskning, formidling og bevaring ved museene.

Tidligere publisert i Adresseavisen.