Merci! Merde! Salut!

Det lukter en blanding av tjære og røyk idet vi entrer Dreams Showbar. Lokalet er mørkt med bilder på veggene av unge halvnakne kvinner med lystig blikk. I midten av rommet er det en scene med to polestenger og rundt er det plassert stoler og bord. Koreograf Henriette Pedersen har valgt Trondheims triste og smakløse strippeklubb som arena for sin forestilling. Det er et godt valg, for både Dreams Showbar og performancen har noe kvalmende over seg og derfor matcher de hverandre på et merkelig vis.

Animal Magnetism II er andre del av en performance-triologi som omhandler temaet hysteria. Inspirasjonen er blandt annet hentet fra Sigmund Freud og hans teorier om galskap hos kvinner. Under hysteriaens gullalder fra 1870 til 1915 ble flere kvinner innlagt på sykehuset Salpêtrière i Paris med diagnosen hysteria, og det er hit handlingen er lagt. Koreografen har med dette prosjektet ønsket å hylle kvinnen som med selvsikkerhet og uten selvinnsikt utrykker sin seksualitet og aggresjon totalt uberørt av hva omgivelsene måtte mene om det.

Dette er ikke forestillingen med de store handlinger, istedet er det møtet med de to kvinnelige utøverne som sitter igjen i minnet. På to vidt forskjellige vis utrykker de sine hysteriske tilstander. Den ene har tatt plassen på midten av scenen oppå en høyball. Som en sirkusdirektør med hvit hatt, silkehansker, ballettdrakt og svarte lakksko tar hun manesjen med den største selvfølge. Både fysisk og verbalt breier damen seg. Hun skriker ut franske gloser, Merci, merde, salut! Hun sikler og harker,  kaster på armer og bein og ser publikum i øynene. Med  høystrå i munnen og en strap-on dildo festet rundt midjen er det ingenting som tyder på at karakteren føler noe som helst behov for å tilpasse seg den tradisjonelle kvinnerollen. Kanskje er hun ikke engang klar over at hun er en kvinne? Det er flere ting som tyder på det. Blandt annet oppstår et komisk øyeblikk der hun ser på sine egne pupper som om hun har oppdaget noe uvanlig, for så å se på publikum med total forvirring i blikket.

I et hjørne ved baren har den andre kvinnen funnet sitt rede, også hun oppå en høyball. Hun har ikke samme behov for å dele sine utforskninger med publikum som sin mer energiske søster. Istedet driver hun tiden med et mer innadvendt prosjekt; som en høne samler hun på egg. Hun krabber og kravler langsetter gulvet. Det er et nøysomt arbeid, særlig ettersom hun tar hele egg i munnen for å flytte de fra et sted til et annet. Som publikummer gir det meg overraskende fornemmmelser. I balletdrakt, cowboy boots og et hvitt lite blondeforkle framstår kvinnen som en bondekone som har gått fra forstanden. Hun har fortsatt med sine hverdagslige sysler, men er fullstendig ubevisst om at ryddingen ikke fører noe sted hen.

Forestillingen dreier seg rundt de to kvinnene. Det foregår en kontinuerlig og dyrisk utforsking av egg og egen kropp. De er begge i sin egen verden og forholder seg ikke til hverandre hverken gjennom felles bevegelsesspråk eller direkte kontakt, og det virker ensomt å være hysteriker. Selvom utøverne beveger seg mellom publikum og også til tider forholder seg direkte til oss, opprettholdes følelsen av at det er en fjerde vegg mellom oss og dem. De er fortsatt alene, uten evne til å kommunisere med omverdenen.

Dette er en estetisk spennende forestilling. Valget av techno-musikken er herlig. Det glir vakkert inn på Dreams Showbar sammen med de dyriske, uelegante bevegelsene, de absurde kostymene, egg og høy. Stemningen blir uformell og upretensiøs og tidvis morsom. Derfor virker forestillingen noe tom i innhold og jeg kan savne en utvikling eller utfordring hos karakterene. Vi blir introdusert for to spennende skikkelser, men hva nå? Det blir litt monotont i lengden. Mye spennende kunne nok vært gjort om man lot kvinnene møte hverandre. På den måten ville kanskje publikum også oppleve at de ble mer involvert som en del av selve forestillingen.

Animal Magnetism II ble vist under Bastard-festivalen, og et tema som går igjen blant flere av programmets kvinnelige performancekunstnerne, er fokuset på kvinnen som tar plass. Om Henriette Pedersen ønsker å hylle den hysteriske kvinnen, så blir forestillingen også en hyllest til kvinnen som tør å ta plass både med sin kropp og med ord. Det blir en hyllest til kvinnen som ønsker å utforske sine maskuline sider uten frykt for de andres blikk, og til hun som vil gå sine egne veier og lage sine egne systemer helt på egen hånd.

Henriette Pedersen er allerede i gang med den tredje delen av triologien som har premiere 9. desember på Black Box Teater.