Intimsoner

Det er alltid litt småspennende å gå gjennom hotellgangen med nøkkelkortet i hånda, klar for å se rommet man skal bo på. Langt mer nervepirrende er det imidlertid når nøkkelkortet er billetten til en opplevelse man ikke har den minste forhåndskontroll på. Det var mer enn tannpuss, dusjing, tv-titting og soving som foregikk på Comfort Hotel under Bastard-festivalen. To private forestillinger, utspilt for én og én publikummer av gangen, utgjorde en uovertruffent overraskende ettermiddag for anmelderen, som sjelden har hatt slik hjertebank av billedkunst eller teater.

(NB! De to påfølgende avsnittene er opplevelseskildringer og inneholder spoilere for de som ser fram til å få mest mulig ut av eventuelle kommende besøk i de anmeldte verkene – hopp om du vil rett til overskriften ”Usynlige former for nærvær”).

Rom 313

Jeg låser opp døra til prosjektet ”Field Works-Hotel” av Heine Røsdal Avdal og Yukiko Shinozaki. Dette ser da ut som et helt vanlig rom? Jeg henger fra meg jakka og legger veska på skrivebordet. Titter inn på badet. På en liten merkelapp festet til dorullholderen står det ”thank you”. ”Hello”, står det på håndklehyllen. Jeg føler meg velkommen, og oppmerksomheten vekkes. Øynene sperres opp da jeg oppdager en ørliten menneskefigur under hvert av glassene som står opp ned på vasken! Så overtar den plutselig lysende tv-skjermen, med typisk behagelig hotellmusikk, oppmerksomheten min. Og jeg setter meg i lenestolen.

Etter noe som ser ut som reklame for hotellet, men som er bombardert med ord som ikke er utelukkende promoterende, slapper jeg av og senker skuldrene. Dette er til meg, for meg. Skjermen skifter bilde til et hotellrom – helt likt det jeg befinner meg i – og jeg ser en mann komme inn. Hans ritualer er som mine; han henger fra seg jakka, kikker inn på badet. Jeg tenker at dette har blitt filmet tidligere, på nettopp rom 313. Eller tar jeg feil? Lydene av alt mannen gjør høres som om de finner sted bak meg, foran meg, over meg. Dusjen han tar låter som om den kommer fra badet jeg nettopp besøkte.

Et voldsomt lydbilde bygger seg opp på alle kanter, en komposisjon av dype pust, dryppende vann og dunking i veggen. Det skjer samtidig noe på skjermen. Mannen oppfører seg ikke lenger så ordinært; bevegelsene hans er blitt overdrevne, slik jeg ofte ser dem i drømmer. Etter hvert oppdager jeg at en person nummer to befinner seg i hotellrommet sammen med mannen, som på sin side ter seg stadig merkeligere.

Det støkker i meg når jeg omsider skjønner at den nyankomne er meg selv, som sitter her (og på skjermen) i lenestolen. Jeg vinker, og ser meg selv vinke. Mannen vinker tilbake!

Det som skjer videre, oppleves svært følelsesladet som en blanding av fantastisk, flaut, malplassert, vakkert, magisk, blottleggende og selsomt. Vi danser ”sammen”, i hver vår dimensjon, og han holder min hånd i sin. Jeg beveger meg i samspill med den fremmede, men er jo egentlig helt alene i rommet. Jeg tok feil, dette er ikke for meg, men av meg. Og ikke minst: det var jeg som ble observert. Omsorgsfullt legger mannen armen sin om skulderen min, og vi hviler på sengen. Altfor fort er det hele over.

Men bare nesten. Med skjelvende knær, griper jeg tingene mine og går ut i hotellgangen. Min nye venn går lenger bort i gangen! Jeg løper etter, men han forsvinner før jeg kommer fram til heisen.

Rom 239

Etasjen under. Nøkkelkortet stikkes i døra og jeg går inn til Hans Rosenströms ”Mikado”. Rommet er stort og lukket, gardinene trukket for. Tegnene til invitasjon er tydelige; jeg setter meg på krakken foran et speil og tar på meg hodetelefoner. Taklyset dimmes automatisk ned, og jeg finner meg opplyst av et kunstig rødt lys.

Også her henvender verket seg helt konkret til meg: ”Du er vakker”, sier en mørk stemme. Jeg er smigret. Stemmen spiller liksom videre på den nærmest forelskede følelsen jeg fikk i 313. Før den sakte, men sikkert, bringer meg ned: ”Men du har forandret deg. Blitt eldre. Strekene i pannen viser likegyldigheten din.” Jeg dekonstrueres. Fokuserer selv på linjene i ansiktet. Jeg ser faktisk sliten ut, han har rett. Han snakker om ”vår tid”, da jeg var yngre og penere, han er visst en eks.

Men så får stemmen svar fra en annen mannlig stemme. Skal dette være meg? Jeg føler meg utelatt av situasjonen, og får plutselig rollen som lytter til et slags hørespill. Stemmene beveger seg i rommet bak meg (jeg må snu meg opptil flere ganger, men ingen der). De to har en historie, en felles fortid. Jeg får kun vite fragmenter av den. Bitre biter. Er det egentlig seg selv han ser aldringen hos? Lyset slås på igjen, og jeg går undrende ut av rommet.

Usynlige former for nærvær

Wow. Jeg er satt ut når jeg står tilbake i lobbyen. På et hotellrom for én – jeg trodde virkelig jeg var alene – fikk jeg et overraskende møte på tomannshånd i ”Field Works-Hotel”. På et dobbeltrom var vi plutselig tre, jeg som trodde vi var et par i ”Mikado”. De er i utgangspunktet to helt separate forestillinger, men opplevelsen av dem smeltet delvis sammen. Som i pinneleken ”mikado”, ble det hele et spill. Heine Røsdal Avdal og Yukiko Shinozaki greide først å fjerne pinner uten å være borti meg. Men plutselig kjente jeg bevegelsen, og det var min tur. Hans Rosenström pirket borti meg hele tiden, ertende, og jeg raste litt sammen.

Begge verkene skapte intense, men usynlige former for nærvær i sine respektive rom. Mannen på 313 trådte uvarslet inn i min private sone, både fysisk og mentalt. Først overvåket han meg, og så ga han meg motstridende følelser av fryd og skam. Publikumskontrakten kunne ikke blitt ytterligere brutt. At jeg ble såpass deltakende som jeg ble (jeg danset!) er rart å tenke tilbake på. Intimitetsovertrampet gjør ”Field Works-Hotel” til et bokstavelig talt grenseoverskridende kunstverk. Konseptet er genialt, og dets mangetydige hensikter påvirket meg sterkt. Det var rett og slett bare å gi seg hen.

Også ”Mikado” var påtrengende. Situasjonen var fortettet, nesten klaustrofobisk, og satte i gang diverse selvfølelser – muligens fordi jeg var så ”privat” berørt av den forrige opplevelsen. Ettersom jeg også var så interaktivt innstilt, lå overraskelsen faktisk i svaret fra den andre stemmen, i at det ikke handlet direkte om meg. Min rolle i fortellingen skiftet, kontrollert med enkle grep.

Hotellrommene som kontekst fungerte optimalt. Nettopp nærværet av alle som noen gang har bodd her ble personifisert av utøverne i de to forestillingene, og jeg så og hørte dem som hviskende, dunkende, hjemsøkende spøkelser. Spor av andres privathet… Hvor mange har ikke spylt ned i doen på 313, hvor mange med problematiske tanker om seg selv har ikke ligget i sengen på 239? Hotellrommene som arena var som skapt for eksklusiviteten og intimiteten i forestillingene, som jo i begge tilfeller er konseptuelle poenger.

”Field Works-Hotel” og ”Mikado” vil derfor sammen bli husket som høstens mest overraskende og rystende kunstopplevelse.