Kleiva-Klangen

Jan Erik Vold har uttalt om Per Kleivas titler at de ”har en egenartet lakonisk Kleiva-klang”. Det dagligdagse som råstoff for kreativ virksomhet er et fellestrekk mellom de to hedersmennene; Kleiva har også illustrert flere av Volds utgivelser. Denne musikalske innstillingen er på flere vis oppe i dagen i den store retrospektive utstillingen på Trondheim Kunstmuseum, engasjert og grundig kuratert av Cathrine Hovdahl Vik.

Utstillingen har et tidsspenn på rundt 50 år og rommer rundt 60 arbeider – malerier, objekter og grafiske verk. Det aller nyeste arbeidet her viser jazzikonet Miles Davis. Nettopp denne ikoniske fokuseringen, hvor motivet antar en symbolsk tettpakket betydning, som noe mer enn det som umiddelbart møter øyet, synes typisk for Kleivas produksjon. I så måte er hans billedvalg relativt lettleste, men samtidig treffer han til tider hardt og presist.

Kleivas kunstnerskap er betydelig i norsk kunsthistorie, noe som gjør denne utstillingen betimelig. Han er en kunstner av den innstendige og produktive sorten, og er særlig kjent for sitt politiske engasjement. Assemblagen Softly as in a Morning Sunrise fra 1965 virker fremdeles energisk og lite kompromissvillig, med sin sølvhånd stikkende ut av sentrum i bildet, med pulserende bølger strømmende ut i sort og hvitt. Det er ingen tvil om at Kleiva på dette tidspunktet lot seg inspirere av amerikanske popart-kunstnere som Jim Dine, Roy Lichtenstein og Andy Warhol, som han så på en utstilling på danske Louisiana i samme år. Alle disse kunstnerne brukte uortodokse materialer og oppløste stive skiller mellom høy- og lavkultur, ofte med en eksplisitt kritikk av den eksplosive forbrukskulturen. I et herlig grotesk arbeid i blandingsteknikk titulert Kjøttmiddag (også 1965), smører Kleiva på med blodig maling i et angrep på en selvtilfreds og stappmett kultur. I andre malerier, som Kniv i Vatn fra 1971, hvor en bombastisk kniv sprer ringer i vannet er billedelementene mer kontrollerte og skjematiske, noe som etterhvert kom til å bli en tydelig signatur.

Som en av de sentrale navnene i det motkulturelle GRAS-kollektivet i første halvdel av 70-tallet, blir Kleiva til en viss grad fortsatt sett gjennom 70-tallsbriller av et bredt publikum. GRAS-kunstnerne opererte med en handlingsrettet pragmatisme, utfra et felles grafikkverksted basert på sosialistiske prinsipper. Her ble kunstens politiske budskap et utvetydig og bærende element, ikke minst som følge av Vietnamkrigens redsler. GRAS ønsket å bevisstgjøre publikum og alminneliggjøre kunst som middel, som instrument kunne den tydeliggjøre fronter. Hos Kleiva ser man fremdeles denne idealismen rent og klart uttrykt, selv om de tidligste verkene, som Amerikanske sommerfugler og Tre blad frå imperialismens dagbok (begge titler fra 1971) likevel virker mest poengterte.

Silketrykkene spiller en sentral rolle i Kleivas kunstnerskap, og det er svært interessant å se en bred presentasjon av disse i utstillingen. De poetiske kvalitetene, til tider overraskende finstemte, trer frem og har en sterk appell. Referansene til hard edge er klart tilstede i mange av disse trykkene, som eksellerer med sin energiske linjeføring, som i Byen i mennesket (1968).

Kleivas formale og innholdsmessige tydelighet verdsettes gjerne for sin ærlighet. Enkle symbolske elementer går igjen, som munner, hjerter og amputerte kroppsdeler som tvinges av en overmakt. En munn er sydd igjen, armer er sammenbundet. Samtidig er det øyeblikk hvor denne lesbarheten balanserer på en knivsegg, og knapt nok klarer seg i det meningen hugges ut. Særlig maleriene fra vårt eget tiår kan i sin tematikk virke noe forterpet, i det de også er tonet ned i sine formale virkemidler. En forstening av menneskekroppen, som fremstilles som antikke ruiner, balanserer mot det kliniske i fravær av farger og glatte strøk. Den eksistensielle undertonen blir her formulert som noe mer generelt og evig enn i de eldre arbeidene, og dette er en posisjon med en viss fallhøyde.

Materialiteten i Kleivas kunstnerskap følger også en klar og basal retning, som Indiansk farkost anno 1983, vist på Sao Paolo-biennalen. Her danner grener fra trær spilene i en båtform, omgitt av piggtråd. Engasjementet i globale politiske problematikker får i utstillingen en underholdende motsats i kortfilmen How I became an art collector without really trying fra 1966. Denne relativt ukjente humoristiske perlen, regissert av Pål Bang-Hansen og med Rolv Wesenlund bærende rundt på en mystisk Kleiva-skulptur er høyst severdig – en egenskap den deler med utstillingen som sådan.

Flere bilder fra utstillingen finner du her