Å skape med omveiens materialer

Med utstillingen Omvei gjennom skogen stiller Kim Hiorthøy for første gang siden 1999 ut på Nils Aas kunstverksted på Inderøy. Dette er ikke et klassisk kunstgalleri. Gulv og tak er kledd i gran, og satt opp mot hvitmalte vegger vekker treverket assosiasjoner til barndommens sløydsaler. I midten av rommet er gulvet senket, noe som gir en utvidet takhøyde hvor en lyshimling understreker rommet. Her troner Nils Aas’ skulptur Bauta – en enorm rundstabel av ved. Det er nok fort gjort å kjenne på ærefrykt når man som gjestende kunstner inntar dette galleriet, men Hiorthøy møter utfordringen med humor. 

På veggene bak den ruvende vedstabelen er det hengt opp malerier, fire i tallet, med ansikter i stort format. Motivene er malt med en illustrativ strek, men fremkaller likevel levende, dypt menneskelige grimaser. De stirrer tilbake på publikum og ett av dem – som har blikket rettet mot Bauta – ser rett og slett livredd ut. I dette ansiktet aner man kanskje utstillingens premiss; en slags iscenesettelse av frykten for å lage noe ferdig og monumentalt. I utstillingsteksten, skrevet av Christa Barlinn Korvald, diskuteres Hiorthøys metode. Han beskrives som en kunstner som famler, som er sen med alt og som nærmer seg sitt kunstnervirke med en slags “venstrehåndsteknikk”. I den forstand resonnerer tittelen, Omvei gjennom skogen. Å velge en omvei er å avvise en enklere, rettere sti, og vitner kanskje også om en motvilje mot det å komme frem. Mens Aas bygde verk for evigheten, med tidløse materialer og solid håndverk, skaper Hiorthøy kunst med omveiens uperfekte materialer.

Det er noe befriende uhøytidelig over denne tilnærmingen, som passer godt med at vi befinner oss i et kunstnerverksted, ikke en steril “white cube”. Små tegninger med fargeblyant på papir er limt rett på kryssfinerplater, som mest av alt minner om tilfeldig avkapp. Andre tegninger er klistret rett på den hvitmalte veggen. Selv de fire store ansiktene beskrevet innledningsvis er malt med tynne lag med akryl på enkle lerreter. Det skaper en umiddelbar opplevelse av noe uferdig – som om ideene ikke er ment å være ferdigstilte kunstverk, men heller avsluttet på et tilfeldig tidspunkt i prosessen. 

Det prosessuelle viser seg også i selve motivene. Uten tittel (2013) er en stabel bøker skåret ut i ubehandlet kryssfiner av bjørk, der materialets lagdeling representerer sidene i en lukket bok. Det er et nikk til Aas’ materialutforskninger, men formidlet med vår tids materialer og Hiorthøys lekenhet. Bokmotivet flagrer videre gjennom utstillingen, muterer til fuglevinger eller spindelvev i små tegninger. Noen hvitmalte klumper av pappmasjé med fargerike striper – jeg tenker umiddelbart på påskeeggene man malte på skolen – legger opp til en leken samtale med den faste utstillingens garnsøkker av stein og hampetau.

Det å bevege seg her er å oppdage rommet. Noen av verkene står henslengt inntil veggen, som i et atelier. Hiorthøy klistrer tegninger så lavt på veggen at du først får dem i øyehøyde når du trer ned i nedsenkningen i gulvet. Samtidig avdekkes det da noen fine siktlinjer. På et sted skjærer innhengningen rundt nedsenkingen seg perfekt mellom to deler av en tegning som henger på veggen. Det er som om rommets potensielle hindringer ønskes velkommen som en del av kunsten. Det hele bindes sammen av en liten kryssfinerboks som av og til avgir et dumpt dunk, som for å rykke oss ut av konsentrasjonen om de enkelte verkene og tilbake i rommet.

Omveien har dog en pris. Man kan ta seg i å savne nerven som ofte finnes i et skikkelig gjennomarbeidet verk. Her er det som om de ulike verkenes egenart ofres til fordel for en helhet. Men, som det også påpekes i utstillingsteksten, så er ikke Hiorthøys ambisjon å fremlegge endelige deklamasjoner, tvert imot.

Det utforskende uttrykket kommer særlig til syne i utstillingens kanskje mest interessante konseptuelle grep. Fra museets samling har Hiorthøy hentet frem Aas’ gamle gipsformer. Ved å stille ut disse, som readymades, forvandles verktøyet til verk. Som i formen til Ekorn, hvor negativet av en banal ekornfigur på innsiden av formen får en spenning i møtet med den røffe og ubearbeidete, nesten nonfigurative, naturen til utsiden av gipsformen. Hiorthøy blottlegger på en måte det ferdige verket, og løfter prosessen frem i lyset.

Det er nettopp her i denne avmystifiseringa, at de to multikunstnerne finner hverandre. Når både kryssfineravkapp og støpeformer likestilles med det endelige resultatet, slår Hiorthøy fast at det er selve prosessen som er hensikten. Den bunnløse verktøykassa frigjør dem begge; akkurat som Nils Aas hoppet uanstrengt fra svære granittskulpturer til nennsomme små trefigurer, hopper Hiorthøy like uanstrengt mellom tegnebrettet, miksebordet og filmsettet. Hvilket medium en idé til slutt manifesteres i forblir sekundært.

Kim Hiorthøy
Omvei gjennom skogen
Nils Aas kunstverksted
3. oktober–20. desember 2026

Artikkelfoto: Kim Hiorthøy, Omvei gjennom skogen, Nils Aas kunstverksted. F. Susann Jamtøy