En hund for dansen

Tirsdag kveld forrige uke satt jeg på gulvet i sal 1 på Rosendal Teater, og fulgte trollbundet med imens den eksentriske danseren Yaniv Cohen fikk meg til å tenke nytt om både ADHD, dans, og hvordan jeg synes alle foredrag burde være.

Denne uka har nemlig Trondheim vært fylt med dans: Multiplié dansefestival har foregått over 5 dager og besto av en samling forstillinger og arrangementer som utfordrer ideer om hva dans, estetikk, koreografi og performative praksiser kan være. Årets tema har gått ut på å utforske hvordan vi kan leve og eksistere på nye måter i verden. Programmet omhandler erfaringer rundt å være nevrodivergente, queer og dets normbrytende effekt på samfunnet. Her finnes både tematikker rundt ADHD, queerkultur og en 84-årig polsk DJ som et slags høydepunkt! Dette innebærer arrangementer for barn under 6 år, ungdom i rullestol og et rave med aldersgrense 67 år, det skal altså ikke stå på allsidigheten! Likevel kan en jo lure på om dette vil inneholde noe substans.

Under åpningsdagen ble jeg trukket mot en forestilling med det bemerkelsesverdige navnet «I work with the potential that I might be a DOG». En forestilling ment å sammenflette danser og koreograf Yaniv Cohens personlige erfaringer med ADHD. Jeg var skeptisk til hvordan dans kunne ta for seg dette temaet, uten å virke påtatt og kreve mye godvilje av publikum. Men jeg ble helt oppslukt.

Midt i det mørke rommet står danseren Yaniv Cohen parat. Det er behagelig å observere hans repetitive, rolige bevegelser rundt en firkantet metallkonstruksjon, som minner meg om et bur. Det er plassert stoler i en sirkel rundt metallkonstruksjonen, men flere av oss sitter på gulvet. Demonstrativt svelger han en pille, før han påpeker at det ble veldig seriøs stemning, et lurt grep for å lette på trykket og få folk til å humre litt.

Han begynner å snakke engasjert, samtidig som han kaster seg opp i en stang i konstruksjonen og tar imponerende mange pullups, uten å virke utslitt. Han gir oss hele tiden noe å fokusere på. Enten det er de konstante bevegelsene, eller sitt fargerike treningskostyme som kles på, plagg for plagg, helt til det som startet nøytralt, ender i en voldsom neon. Manuset imponerer, og oppleves som en vennskapelig og engasjert monolog om hans erfaringer rundt ADHD. De to tegnspråktolkene på sidelinjen fortjener også ros, der de gjengir ordene hans med samme engasjement. På kort tid eskalerer treningsøvelsene, akkompagnert av musikk, og han bryter ut i bevegelser. Måten dans, kostyme, trening, techno og til og med meditasjon kombineres i forestillingen, gjøres med stor overbevisning.

Det frister å kalle forestillingen meta. Cohen sporer av imens han snakker om avsporinger, og distraherer oss imens han forteller om ganger han har blitt distrahert i komiske settinger. Tittelen på forestillingen refererer til hvordan han ofte har følt seg som en temmet hund i relasjon til samfunnets normer og press, noe som strider mot hans naturlige entusiasme og hyperaktivitet. Virkemidlene illustrerer poengene hans, og kombinert med mye variasjon, blir dette til en forestilling det ikke er vanskelig å holde fokus under. Cohen veksler mellom ren ordstrøm, hyperaktiv dans, situps og utfordringer til oss, uten at man tenker over at det skjer.

Gradvis blir forestillingen mer og mer energisk. Dansepartiene blir lengre, mer intense med støtte av stadig mer intens musikk som dunker basstonene lagt inn i kroppene våre. Forestillingen ender med at han henger opp-ned i metallkonstruksjonen, med en heldekkende hette på hodet, seende ut som en discokule. Publikum klapper, tydelig engasjert og berørt. Jeg skulle ønske alle foredrag ble presentert på denne måten. Da hadde i hvert fall ikke jeg slitt med konsentrasjonen.

Yaniv Cohen
I work with the potential that I might be a DOG
Rosendal teater
Multiplié dansefestival 25.–29. mars 2025