Fragmenter av hverdag

Signe Solbergs utstilling De siste som står og de første som våkner på Trøndelag senter for samtidskunst består av åtte abstrakte skulpturer, hvor den minste rekker deg til kneet og den største strekker seg like oppunder taket i det dobbelthøye rommet mot gaten. Materialpaletten er rik, men flis og vann går igjen i de fleste fontene-lignende verkene. I tillegg er det elementer av fibersement, stål og glassmosaikk, samt et lite innslag av rosa marmor. Alle verkene er omsluttet av et grusdekke som sammen med vannet bidrar til å skape en fysisk og audiovisuell helhet i utstillingen.

Disse grepene er kjærkomne fordi verkene i stor grad er preget av formale kontraster. Metallet har skarpe brettekanter og spisse vinkler og kan minne om origami, mens geometriske, nesten stoiske søyler, vegger og sokler er flisbelagt med innslag av fibersement.

Fliser er i visse sammenhenger et dekadent materiale, vi finner det i mosaikker, bassenger, fontener – og på badet. Flere av skulpturene gir meg en følelse av å vandre rundt i en vakker og lekk ruin – det er delikate, men oppsprukne fliser, og vann som pipler ut av sprekker og åpninger. Det drypper og sildrer, og grusen fører tankene ut av utstillingsrommet, til et sydlig hageanlegg. Eller kanskje et lekk bad i en gammel villa? Under utstillingsåpningen er det en som tråkker på grusen, knaselyden kompletterer dryppingen og gir ytterligere et opplevelseslag.

Alle verkene har personlige titler og det følger med en beskrivelse av materialene, hva de er og hvilket liv de har hatt før. Alle materialene er resirkulerte, de er enten rester fra Solbergs egen produksjon, er funnet eller donert av andre. Titlene og undertekstene gir et ekstra betydningslag til skulpturene – de forteller om tid, forfall og fornyelse. Når vi får vite hva materialene har vært gjennom forteller de også andre menneskers historie – hvordan var dette havarerte ekteskapet? Og hvem er den eldre damen på Havseter?

Det følger i tillegg med en tekst om kunstneren og utstillingen, som gir et utfyllende bilde av Solbergs og tekstforfatternes tanker om verkene. Dette er en givende fortelling, men jeg er glad jeg leste den etter jeg hadde sett utstillingen. Noen ganger er det fint å ikke bli forklart ting før man opplever dem.

Solberg har utvidet materialpaletten sin til denne utstillingen, tidligere har hun jobbet mest med metall og skarpe former. Flisene og vannet gir verkene et lettere uttrykk, og en mer hverdagslig kvalitet jeg liker godt. Hun vrir på det kjente og setter det i en ny kontekst, slik at man kan se det fra et annet perspektiv. Skulpturene veksler mellom å oppleves som kroppslige og arkitektoniske. En av søylene har en siklende munn, mens andre kunne vært hentet fra rivningsklare bygg – dusjen i garderoben på ungdomsskolen, eller søylen som bar det ekstravagante inngangspartiet til en forretningskvinne på 1980-tallet. Det gir en tvetydighet som beriker utstillingen, forfallet gjør verkene forgjengelige – slik alt egentlig er sårbart og i konstant endring. Det er både trist og fint. 

Solberg klarer å formidle det tvetydige og vakre i det hverdagslige. Det abstrakte uttrykket gir henne mulighet til å jobbe med tematikk fra eget liv som likevel rører ved noe større. Verkene leter etter en slags essens – noe alle kan kjenne seg igjen i. Det lykkes hun godt med.

Signe Solberg
De siste som står og de første som våkner
5. oktober–5. november 2023
Trøndelag senter for samtidskunst