Et sanselig bombardement

Det er 75 år siden den innflytelsesrike kunstnergruppen COBRA ble dannet, og i den forbindelse vises det kunst av gruppens initiativtaker, Asger Jorn, i Erkebispegården. Den danske kunstmaleren og essayisten Asger Jorn (1914-1973) var en av de mest betydningsfulle malerne innen abstrakt ekspresjonisme. Utstillingen består av hele 68 bilder i Erkebispegårdens Lavetthus, 50 verk signert av Asger Jorn, og resten av andre COBRA-medlemmer, slik som Karel Appel og Christian Dotremont. Samlingen var i sin tid tilhørende Inger og Andreas L. Riis, som også var grunnleggere av Galleri Riis på 1970-tallet.  

Jorn var en allsidig kunstner, og her vises alt fra maleri, linosnitt og kollasj, til tekstilkunst og keramikk. Han var inspirert av surrealisme og primitiv kunst, og ville bryte med det etablerte. Gruppen var en motbevegelse til tidligere kunstfelt, der et maleri ble matematisk planlagt, og der tolkningen var ensartet. Jorn og COBRA-gruppen så på det spontane som ekte, det som kunne tale til det underbevisste, bakenfor det innlærte. I tillegg var Jorn også skribent og aktiv i Den situasjonistiske internasjonale, en venstreorientert gruppering som sto for kritikk av kapitalismen. Før jeg så utstillingen var jeg derfor spent på om det ville føles like relevant i dag, særlig med tanke på at Jorns bilder nettopp har blitt investeringsobjekter i et profittstyrt kunstmarked.

Bildene henger tett i tett bortover de hvite murveggene i Lavetthuset. Det er ikke en innlysende sammenheng i kategorisering av verkene, verken tematisk eller tidsmessig. Dette gjør helhetsinntrykket uoversiktlig. Jeg stiller meg ganske tett på, slik at jeg får konsentrert meg om hvert og ett verk. De fleste bildene er så abstrakte at de krever god tid, og er vanskelig å tolke. Google oversetter kjapt de franske titlene, og det slår meg at mange titler snakker om motsetninger i tid, mellom bevegelse og stillstand. Disse motsetningene kan jeg også finne igjen i de ulike bildene. Noen bilder har renere bildeflater, slik som Le future de passé, et linotrykk som har delt flaten i to hovedfarger, dust blå og oransje, i bildets bakgrunn, og en helhetlig form i midten. Alt i alt har bildet svakere farger, renere linjer og klarere fargedeling enn mange av de andre bildene, og slik sett skiller det seg ut. Det denne utstillingen har mest av, er bilder med bevegende, kaotiske linjer i skarpe farger.

Enkelte malerier er så ekspressive at de gjør meg litt kvalm, kanskje skyldes det dagsformen eller min månedlige syklus, hva vet jeg. De jeg blir mest påvirket av, rent fysisk, er malt med tykke malingslag som skaper mye tekstur i bildene. Et slikt, det som preger plakaten til utstillingen, heter La luxure lucide de L´hyperesthesie, og denne tittelen treffer spikeren på hodet. Oversatt til “Det klare begjæret etter hyperestesi”, altså overfølsomhet for berøring. En overfølsomhet som oppleves ubehagelig. Akkurat dette spesifikke bildet har et heller lystig utgangspunkt i rene primær- og sekundærfarger og et motiv i forgrunn som er verken fugl eller fisk – eller kanskje begge deler. Mens andre bilder nærmer seg det abjekte i tykk maling med urene farger, slik som Schwemme. Motivet her ligner et komisk barnetegnet ansikt, men fargene har glidd inn hverandre og den kladdete malingen er påført med ukontrollerte strøk.

I bildet Ma honte or pickpockets er en skarp rødmaling sprutet utover bildet, og ved første øyekast ser jeg vold og blodsprut i det røde, men når jeg ser det igjen senere, på avstand, ser jeg snarere en smilende kvinne med blå hatt i bildets røde felt. Den samme tvetydigheten viser seg også i andre bilder. Eksempelvis i No bird in the sky, der jeg først ser en sommerfugl og deretter ser et jagerfly. Det er et linosnitt fra 1954, der en mann og en fugl står små igjen på bakken, mens de ser den enorme figuren med ornamenterte vinger suser over hodet. Et traumeminne fra krigens dager i en ellers fredfull sommerdag?

Mange av verkene taler til det underbevisste. Motivene skifter fra det ene til det andre, er tvetydige, og opp til seeren selv å tolke. Vi er nå så innlært i både postmodernisme og psykologiens tolkningsrom, være seg Jung, Freud eller annen terapi-tenkning, at det ikke er like revulosjonerende nå som det må ha vært den gang. Som sådan fremstår mange av disse maleriene fra Jorn mer som naive uttrykk for det første bruddet med et gammelt paradigme. Hans utforsking i ulike teknikker og materialer er interessant i en tid der malere gjerne var forventet å holde seg til én teknikk. Et av bildene som skiller seg ut i mylderet er tekstilteppet i gobelin-teknikk kalt Caresse geologique, et samarbeid med Inge Bjørn fra 1958/59. Bildet har jordlige farger i brun og beige, og to figurer med lyseblå hoder omfavner hverandre på midten. Det er som om de to hviler sammen under jorda. 

I et forsøk på å vise hele samlingen blir nettopp det kaotiske ved utstillingen stående igjen som helhetsinntrykk, og selv om det er i Asger Jorns og COBRA-gruppens ånd, så kan det like godt ses som en mangel på vilje til formidling. Mange av bildene fortjener mer plass rundt seg for å kunne bli tatt inn. Den høytidelige kirkemusikken fra Erkebispegårdens øvrige museumsutstilling kræsjer helt med innholdet, og den provisoriske hengingen rundt modellen av Nidarosdomen virker heller ikke innlysende. Kanskje kunne utstillingen greid seg med et mindre utvalg og likevel vist variasjonen i Asger Jorn sitt kunstnerskap.

COBRA 75 år. Asger Jorn, verker fra Riis-samlingen.
12. juni–17. september 2023
Lavetthuset, Erkebispegården