Patrik Entians buskevekster fra nye synsvinkler

Når Patrik Entian fyller Heimdal kunstforening med sin omfattende maleriutstillingen Wall of Thuja (sett fra tre trillebårer), invitere han til en inngående nærstudie av egen hage og dens voldsomme tujahekker. Imidlertid skal vi studere tujahekkene fra en ny vinkel – her er det trillebårene som hagestudien går ut ifra.

Tjuefire malerier i store og små format er fordelt utover fire rom i kunstforeningens hovedgalleri. I tillegg finnes tre trillebårer og to fluktstoler her. Oljemaleriene er knudrete med tjukke malingslag, og motivene er abstraherte. Gjennom drastisk utførte malingsstrøk fremstilles landskap med høytvoksende, frodige busker, men også nærstudier av hagens avkroker. Verkstitlene bærer preg av å være knytta til årstidene, hagens flora og koronapandemiens nedstengninger og restriksjoner, noe som kan avleses i titler som Mutasjon i januar (cuprisk umbra, cobolt, fläskockra med sne) og Karantene i november (duskregn over blomsterbeddets siste sukk). I tillegg finnes det to større lerret i vegghøyde. Disse motivene er i eggoljetempera, og har en langt mattere og mer todimensjonal overflate enn de andre maleriene. 

Wall of Thuja (sett fra tre trillebårer) kan forstås som en filosofisk øvelse i å se verden fra andre objekts ståsted. Det er ikke vi – mennesket – som er målestokken for utstillingen, men heller de tre trillebårene som står oppstilt i utstillingas første rom. Verkene er hengt utfordrende lavt, og det er lett å ergre seg over hvordan man i bokstavelig forstand ser ned på verkene. Ved nærmere øyensyn, ser man imidlertid at verkene er plassert i trillebårenes øyehøyde, eller kanskje man må si håndtakshøyde? Poenget understrekes i en av de mange nesten overforklarende av verkstitlene, Die Tujamauer sett fra de tre trillebårene som lener seg mot kompostbingen. De lavthengende verkene, inviter publikum til å sette seg ned og senke farten, konseptet får dermed en praktisk konsekvens for publikum. 

Beveger vi oss videre i utstillingen, ser vi flere abstrakte verk med pertentlige og presise titler. Bildene kan isolert sett ses som abstrakte, nesten nonfigurative, komposisjoner. Selv om Entian er en dyktig maler med egen karakter, er det ikke verkene i seg selv som gjør utstillingen mest interessant. Det egenartede ligger i konseptet, de mangfoldige variasjonene over buskevekster og hageplanter, og verkenes relasjoner til hverandre. Man får følelsen av å være omsluttet av svære tujahekker, vind og ruskete vær. 

Noen enkeltverk peker seg likevel ut. To eksempler er Heftig snøfall blander seg som sement og Plaststol og trillebår (ved vedskuret på gården til Terje og Berith). I disse er motivene helt oppløst og utydelige. Titlene skaper en distanse mellom Entians og trillebårenes opplevelse av malesituasjonen, og hva maleriene egentlig er i stand til å formidle. At det er Terje og Beriths vedskur som er motivet, er i praksis irrelevant for publikum. Dette gapet mellom tittel og verk, gjør at de abstrakte verkene oppleves smått absurde. Å se verden fra trillebårenes perspektiv, er en øvelse som kanskje best løses på kne i utstillingslokalet, og med glimt i øyet.

Med sine forskjellige stemninger og variasjoner over hagens plantevekster, gjenspeiler utstillingen på mange måter følelsen av å utforske en hages mange kriker og kroker. Det er deilig å se et morsomt og kompromissløst utstillingskonsept, formidla med en så presis gjennomførelse, og en særegen visuell karakter. At utstillingen i bokstavelig forstand bør ses fra nye og lave vinkler, skaper en kompleks verden publikum kan tre ned i.

Patrik Entian
Wall of Thuja (sett fra tre trillebårer)
Heimdal kunstforening, 9. september-2. oktober 2022