Kunstflimmer i høstnatta

Den varme pusten på ruta livgjør seg av den kalde og våte høstnatta i de trange gatene på Bakklandet. Gjennom tre animasjoner og seks høyttalere utforsker komponist Gyrid Nordal Kaldestad og lyskunstner Evelina Dembacke fenomenet distanse i mange fasetter på Trondheim elektroniske kunstsenter. Selv om verket står inne i gallerirommet, er det likevel fra utsida, i kontrast til vær og høstmørket, at verket skinner klarest. 

I TEKS’ gallerirom har lyskunstner Dembacke projisert tre animasjoner på veggene. En av dem domineres av horisontale, blå streker som beveger seg i flytende og organiske mønster, mens en annen genereres i samspill med lydene som spilles av. Denne ser ut som en nordlysaktig formasjon i hvitt, roterende om sin egen akse. Den tredje og siste animasjonen vises på vinduet og videre ut på gateplan. Denne er også generativ, og følger Kaldestads lydlandskap. Foran projektoren som spiller av den hvite animasjonen, henger det en gjennomsiktig linse fra taket. Denne bryter lyset fra projektoren, og omdanner animasjonens opprinnelige rette linjer til de fluktuerende formasjonene vi ser på veggen. Animasjonen er derfor et resultat av digitale teknikker, samtidig som den bearbeides gjennom fysiske element i rommet. 

Musikken spilles av gjennom i alt seks høyttalere plassert rundt omkring i rommet. To er festa på vinduet mot gata, to på motstående vegg, men de siste henger i forkant av nordlys-animasjonen. Høyttalerne ved projektoren er ordinære høyttalere, mens høyttalerne på vinduet og på veggen er såkalte kontakthøyttalere. Dette er høyttalere som er laget for å overføre lydbølgene til et annet objekt, slik at selve veggen og glassruta blir en del av høyttalersystemet. Når lydkildene spres i rommet på denne måten, skapes et lydlandskap som omslutter den besøkende romlig. 

Et talende eksempel på dette er hvordan man ved å legge øret inntil veggen oppdager at lydene ikke bare flytter seg i rommet, slik man først erfarer, men også inni veggen. Lydene krafser og flytter på seg der inne. Dette gir verket en god dybde. Ikke bare er det fascinerende å høre lydene i veggen, verket gir publikum et intimt og nesten kroppslig forhold til installasjonen. 

Lydene som spilles av er varierte, og kommer fra forskjellige kilder. Det finnes innspilte opptak av konkrete, gjenkjennbare lyder, men helhetlig fremstår de likevel som et abstrakt lydlandskap.  Lydene er hule og knakende, lik is som knekker. Man hører også langstrakte klanger. Noen lyse,  noen mørke. Disse glir inn og ut av hverandre og blander seg med opptak av sang, kor og diktlesing.

Uten å være overtydelige eller symbolske, er Kaldestads tre dikt kanskje det forklarende element i Den varme pusten på ruta. Diktene handler om tid og det mellommenneskelige, og belyser tematikken distanse. Dessuten er det befriende å høre en menneskestemme som avveksling fra det mer abstrakte. Denne vekslinga gir også en følelse av distanse og nærhet, en variasjon som styrker helheten.

Man skulle kanskje tro at Den varme pusten på ruta oppleves som maskinell og fremmedgjørende. Tvert imot er Kaldestads og Dembackes verk i høyeste grad sansbart og nært, nettopp fordi man omsluttes av lydene. Riktignok er hverken visualiseringene eller lydene spesielt påtrengende eller overveldende – lydnivået er lavt, og animasjonene kunne med fordel tatt større hevd over hele rommet, og ikke bare de definerte delene som projektorene treffer. De fremstår tidvis noe isolerte opp mot Kaldestads omsluttende lydlandskap. Gjennom de omtrent tjue minuttene installasjonen varer, oppstår det likevel mange interessante visuelle og auditive hendelser, som byr på kontraster og overraskelser.

Det er likevel på kveldstid, utenfor galleriets åpningstider, at Den varme pusten på ruta viser seg fra sin beste side. Som nevnt er to høyttalere festa på vindusruta mot Bakklandets trange gateløp, og lydene høres også utenfra. Videokanonen projiserer ikke bare et bilde på ruta, men også på gateplanet og husveggen på motstående side, og verket omslutter på denne måten gatemiljøet. Nå som mørket har kommet og høstværet er på sitt sureste, fremstår verket med større tyngde, nettopp fordi avstanden mellom vær og kunst er så stor. Mens vinden river i kroppen, er det en varme i Dembackes fargespill og Kaldestads lydlandskap.

Selv om man skal være en sta og ivrig kunstseer for å holde ut de 20 minuttene verket varer i et slikt dystert høstvær, er det likevel en opplevelse som treffer. Selv blir jeg minnet på skogsvandringer i høstmørket, hvor man gjennom trærne kan skimte lysglimt fra hus og tun som passeres. Lysglimtene gir et håp om trygghet og nærhet, men er likevel utilgjengelige og fjerne. Nå er det Kaldestads og Dembackes auditive og visuelle landskap som gir slike lovende glimt i den mørke høstnatta. Uansett hvilke bilder og assosiasjoner verket gir, er Den varme pusten på ruta som et kjærkomment tilskudd til Bakklandet – spesielt om en skulle snuble tilfeldig forbi nattestid.

Artikkelfoto: Gyrid Nordal Kaldestad, Evelina Dembacke. F: Espen Gangvik

Den varme pusten på ruta
Gyrid Nordal Kaldestad og Evelina Dembacke
Trondheim elektroniske kunstsenter
19.10.21 – 14.11.21