To dråper vann

Nå skal jeg ta deg med på en vannreise. Vannet som pipler, renner og fosser. Vannet som aldri forsvinner. Vannet som bygger opp hver minste celle i kroppen. Er det ikke rart, hvordan vannet er vår følgesvenn? Vannet skaper, produserer og forvandler – akkurat som det post-industrialiserte samfunnet vi lever i.

Sigrid Voll Bøyum sin utstilling Dråpe-stasjonen på Babel visningsrom for kunst er en befriende naturopplevelse. El-busser og sparkesyklister farer forbi utstillingen, uvitende om den organisk-teknologiske perlen som befinner seg innenfor utstillingsvinduet. Allerede i entréen møter blikket mitt en trelignende stålskulptur, med samme tittel som utstillingen. Den symboliserer ikke bare vannets sykliske reise, men også menneskets materialistiske forhold til vann og natur. 

Hva føler jeg – en uerfaren kunstkritiker med et utrent blikk – der jeg vandrer rundt i utstillingen? Jeg føler meg hjemme og i mitt rette element! Bøyum selv gir uttrykk for at kunsten skal være allmenn. Det lyse hovedrommet gir en følelse av å være ute, akkompagnert av harmoniske vanndråper og fargesammensetninger. 

Ferden fortsetter videre, til et mørkt og mystisk rom. Her treffer jeg på et stirrende elghode og en roterende kaffekopp. Dette absorberende og bekmørke «verdensrommet» minner meg om opplevelsen av strømbrudd på hyttetur. Den sildrende lyden av rennende vann i bakgrunnen, kombinert med lysprosjektorens levende bilder av regnvær, skaper en overbevisende illusjon av natur og nærvær. Reinspikka hyggesamvær!

I lys av dette fremstår skulpturen Dråpestasjonen plutselig mer mekanisk. Skulpturer er menneskeskapte konstruksjoner, som vi er blitt vant til å se i naturlige omgivelser. Omringet av hvite vegger oppleves den fontenelignende konstruksjonen naken, men også som en brobygger mellom det organiske og det mekaniske. Her lykkes Bøyum i å skape dynamikk og bevegelighet i rommet.

I det tredje og siste rommet befinner det seg et garnverk som gir meg umiddelbare assosiasjoner til hav og vind. Garnverket er fargerikt, og har en form lik en vanndråpe som spretter opp av vannoverflaten. Verket fungerer som en fin balansegang mellom de mørke og lyse kontrastene som utstillingen ønsker å formidle.

Ved siden av garnverket henger det et maleri som samler utstillingens ulike tråder. Maleriet er en naiv skildring av hvordan menneskeheten forholder seg til vann. En flyvefisk svever over grå regnskyer. Vannet er kilden til jordbruket, og et vannverk tilfører elektrisitet. En spirende plante vokser foran en regnbue og en snømann. To dråper vann utgjør selve skaperverket.

Helhetlig sett kan utstillingen beskrives som en vektskål med fjær og elefanter, dersom de materielle forskjellene mellom stålskulpturen og garnverket tas i betraktning. Det føles som om jeg farer med vinden. De enkle penselstrøkene og det luftige rommet hvor garnverket befinner seg forsterker letthetsfølelsen. 

«Dauden, sa du, er haustmannen vår. Men ingen skal vite kvar vegen hans går». Tekstutdraget er hentet fra låta Sjåaren av Gåte – en folkerocka parallell til vannets reise og forvandlingsevne. Det er noe urnorsk over det hele. En komprimert nasjonalfølelse, prydet av troll og elger.

Dråpe-stasjonen er nøye gjennomført. Bøyum leker med været, og jeg lar meg leke med. Furet, værbitt over vannet. Slik stiger kunstutstillingen og landet vårt frem.

Artikkelfoto: BABEL / Susann Jamtøy

Dråpe-stasjonen
Sigrid Voll Bøyum
BABEL visningsrom for kunst
18.06-04.07.21