Orkestrert kakafoni

Publikum står i kø utenfor Rosendal Teater en varm og solfylt lørdagskveld. Forestillingen som er i ferd med å starte er utsolgt. Jeg hører noen bak meg snakke om hvor lenge de har ventet på å se Verdensteatret spille. Det er faktisk blitt ti år siden det berømte teater- og kunstnerkollektivet var i Trondheim sist. 

Trust me tomorrow starter i stummende mørke. Etter hvert lyser det opp en stor skjerm som viser steinformasjoner, sand, en by om natten – til og med et skjelett som spiser et eple. Bildet rister og blir uklart. Deretter kommer en trompetist på scenen. Han blåser i en trompet, og det kommer høye, skingrende lyder fra den som forsterkes av høyttalere i rommet. Det skråler og er utrolig forstyrrende. 

Etterpå er det stille og mørkt igjen. På et tidspunkt skinner en lyskaster på to hender. De rister til rytmen av harmonisk musikk. Blinkende lys danner bilder av gående mennesker. Senere rettes lyskasteren mot det som ligner en mekanisk trommel. Maskinen er dekorert med noen blå fjær som flakser opp og ned lik vingene til en fugl. En ny lyskilde oppstår. To speil vises side om side, de ser ut som øyne. De flyter frem mot publikum og ser på oss med nysgjerrighet. Vi stirrer tilbake.

 Slik veksler forestillingen mellom visuelle og auditive innslag. Det tilbakevendende mørket bidrar til at lydene fremstår mystiske og udefinerbare. Hører jeg lyden av vann? Eller er det småstein som gnis mot hverandre? Er det insekter? Trust me tomorrow minner om et audiovisuelt dikt, hvor mørket er med på å utfordre sansene våre. Noen ganger skapes sanselige og hypnotiserende øyeblikk, andre ganger er innholdet bare forvirrende. 

Dirrende helikopterlyd, maskinlarm og et sterkt lys introduserer høydepunktet i forestillingen: Et disharmonisk orkester. En håndfull musikere spiller instrumenter som jeg ikke drar kjensel på, bortsett fra en trompet og en tuba. En musiker ser ut til å vende en boks, en annen klapper på noe, en tredje sitter på gulvet og skyfler sand fra side til side. De skrikende lydene får selskap av hvitt stoff som senkes ned fra taket. Et ørkenlandskap projiseres på tekstilet. Det hele virker ukoordinert, men samtidig nøye planlagt.

Trust me tomorrow er en parade av særenge, mekaniske gjenstander og håndlagde instrumenter, skrallende lyder og golde landskap. Det er dette som er hovedattraksjonen, mens menneskene opptrer som et instrumentelt element i bakgrunnen. Prøver verket å projisere seg inn i en mulig fremtid? Jeg får inntrykk av at forestillingen skal handle om samvær, noe universelt og enhetlig, kanskje en nostalgisk søken etter en annen tid, men helheten er såpass fragmentert at det er vanskelig å fullt ut begripe verket. 

Den kollektive innsatsen bak forestillingen skinner derimot tydelig gjennom. Trust me tomorrow blir som et kaleidoskop av ulike uttrykk, hvor den tekniske kompetansen til gruppas utøvere, musikere, kunstnere og videografer styrker forestillingen. Sånn sett manifesteres Verdensteatrets unike, audiovisuelle univers på scenen. Jeg skulle likevel ønske at koreografien var strammere og mer medrivende, slik at meningsinnholdet kom tydeligere frem. En av kunstnergruppas ledere, Asle Nilsen, oppsummerer det treffende i et intervju med den franske TV-kanalen ARTE: “I’m getting more and more the feeling that I am in the same situation as the audience. I’m wondering about what is this thing that we have made”.

Verdensteateret,
Trust me tomorrow
Rosendal Teater 28.–29. mai 2021