Provokasjon i politisk lingo

Det skumrer utenfor stuevinduet når jeg setter meg ned for å lytte til hørespillskomedien Mulighetsperleporten av manusforfatter og regissør Trygve Luktvasslimo. I stykket møter jeg Bente Ø., en nordnorsk ordfører, barnehagebaronesse og styregrossist som hater å motta spørsmål. Stemmen hennes har et voldsomt særpreg fra første ord som blir sagt, nemlig «herregud». Bente Ø. er påtrengende og voldsom.

Mulighetsperleporten ble opprinnelig produsert til Oslo kunstforening for å oppleves i deres galleri. Siden april er det tilgjengelig for hjemmelytting med høretelefoner. Luktvasslimo står bak stemmen til Bente Ø. og øvrige karakterer, med unntak av en innledende og avsluttende fortellerstemme.

I den nordnorske kommunen Ørsvåg stormer det den dagen Bente avlider. Etter å ha holdt åpningstale for en nybygd handelspark, blåser vinden sjalet hennes opp i øynene på henne. Hun snubler ned fra talerstolen og kvester hodet på et mikrofonstativ. Mens hun venter på å få entre himmelriket befinner hun seg nå, som et gjenferd, på Guds venterom. Vi får høre om en rekke opplevelser Bente Ø. har hatt oppigjennom livet. Hver eneste én er gjennomsyret av politisk lingo og tomme ord. Hun slenger rundt seg store, formelle begreper sammensurret med ord som «yolo», «hashtag» og «anyways»! Bente Ø. fremstår åpenbar og innviklet på samme tid.

Et urovekkende aktuelt eksempel tar form som et kvikkleireskred, med store menneskelige og økonomiske tap. Bente Ø. blir i et radiointervju spurt om sitt ansvar i denne situasjonen. I hele fem minutter vrir hun seg unna å svare. Det vekker ergrelse i meg. Det føles som en provokasjon. I møte med kritikken sier hun «vi må jobbe med å få det på agendaen», som i bunn og grunn ikke betyr noen ting. Det er lett å få fornemmelsen av å ha hørt noe lignende før. Som politisk satire er Mulighetsperleporten treffende.

Lydbildet blir av og til fylt med korsang fra vokalensemblet Vocal Art. Kontrasten mellom Bente Ø.s stemme og musikken er betydelig. Musikken oppleves velgjørende og lyden i stykket blir mer balansert.

Mulighetsperleporten tar i bruk mange ulike virkemidler. Mest fremtredende er auditive effekter i form av ulike lydkvaliteter. For eksempel er stemmen til Bente Ø. dempet i begynnelsen av en tale, for å illustrere at hun har på seg munnbind. Dette er med på å skape et virkelighetsnært og tidsriktig lydbilde. Ellers er gjentakelse hyppig brukt. Bente Ø. nevner jevnlig at hun hater spørsmål, fordi svar er det eneste av verdi. Dette forsterker Bente Ø. som karakter. 

Hørespillet, som minner om radioteater, er nærmest eggende. Mange assosiasjoner vekkes og tankerekker settes i gang. For eksempel ender jeg opp med å vurdere min egen evne til å avsløre svadaprat hos politikere. Bente Ø.s utsagn ligger nære det vi hører i virkeligheten, men fordi hun er kraftig karikert er det lett å forstå at det hun sier egentlig er betydningsløst.
Hørespillet kan også være litt krevende å lytte til. Bente Ø.s stemme og tempo blir i det meste laget for nærmere en times lytting. Flere innslag fra Vocal Art hadde etter min mening vært å foretrekke. Heldigvis har jeg også humret noen ganger i løpet av hørespillet. Spesielt da Bente Ø., etter å ha lurt seg forbi Gud, gikk gjennom perleporten hvorpå hun bemerket: «Hm, det lukter brent her.»

Artikkelbilde: Mulighetsperleporten. Foto: Trygve Luktvasslimo