Det meningsløses maskineri

Nye Krigere er en nonverbal performance av billedkunstner Pål Bøyesen, billedkunstner H.C. Gilje og elektronikagruppen Future Daughter (Øystein Fjeldbo, Martin Aspen og Ivar Djurhuus). Forestillingen fant sted på Rosendal Teater den 20. mars.

Programteksten minner meg om en sci fi-novelle fra 1960-tallet, og beskriver et scenario med alkymi og teknologi, “skjold, skydd og blytunge boots”. Den dystopiske stemningen begynte å ulme allerede da jeg gikk ut døra hjemmefra og holdt på å glemme å skifte karbonfilter til munnbindet. Det ble verre da jeg forgjeves forsøkte å få kontakt med en innglasset bussjåfør da en passasjer brått ville ut. Vel framme måtte jeg for endte gang den dagen scanne en QR-kode for å registrere min posisjon og tilstedeværelse. Så, når industrielle dronetoner fra Future Daughter brøler ut fra høyttalerne i mørket på Rosendal Teater, er jeg helt klar.

Scenen er et landskap med spredte steinrøyser, opplyst av tynne ringer av hvitt lys. En skapning begynner å bevege seg. Det henger fargede lykter rundt om på kroppen dens. Skikkelsen går sakte mot oss, overlessa av gamle ryggsekker og skrot. Den har tunge slalomstøvler på beina og en hjelm med et gevir på hodet. I hånda bærer den en lang stav med en lampe som han tenner og setter fra seg. Skapningen minner meg om lyktemannen fra barneboka Den Lille Prinsen, som hele sitt liv fulgte den meningsløse instruksen: Å tenne lyset hver kveld og slukke det hver morgen. 

Det er først når skrothaugen tar av seg hjelmen at mennesket under kommer til syne. Han setter seg ned, drikker vann og spiser kjøtt fra et halvspist fenalår. Han er grønn i ansiktet, ser trolsk ut. Ut fra skyggene skrider en stor robot sakte frem. De to betrakter hverandre, før de ordløst går i gang med arbeidet. Mannen hugger, borer og slår i stein mens roboten observerer, for så å kopiere handlingene.

Det dempede lyset og seige bevegelsene står i kontrast til den dirrende, høye lyden. Til tider velter lydbildet over meg som ubehagelig støy, andre ganger støtter det opp under handlingen, bekrefter den og dytter den videre. Mannen synger, vræler og bruker en maskin til å forsterke og gjenta sin egen stemme. Smertehylene han uttrykker i det han klyper seg selv i foten med ei tang, gjør at det spraker i høyttalerne. De eneste ordene i forestillingen er skrevet på en papirstrimmel, og ytres først høyt når de mates inn i maskina: “Æ VEIT ITJ Æ”.

På en stor skjerm vises en animasjon av mannen og roboten hvor de dulter inn i, og glir gjennom, hverandre. Det får meg til å tenke på Tragediens Fødsel av Nietzsche, og de to som et slags dionysisk og apollinsk par: Det skapende og det analyserende. Til slutt smelter de inn i hverandre og danner et nytt landskap som bryter repetisjonen, i en kontinuerlig forvrengelse.

Grensene mellom menneske og maskin er utydelige her, som i virkeligheten. Gjennom å skape verktøy og teknologi undersøker mannen og roboten omgivelsene, observerer og speiler hverandre. Nye Krigere skildrer både kjernen i, og utviklingen av, mennesket. Fra urmann til cyborg, et vesen på uendelig leting etter mening.

Dette er en forestilling som er full av kontraster: Mellom det myke, treige og kroppslige på den ene siden og det støyende, mekaniske og voldsomme på den andre. Selv om den ikke stiller nye spørsmål, tar den opp noen av de aller eldste på en forfriskende måte. Det får tankene til å kverne i lang tid etterpå. Og i en tid hvor avstanden mellom dumsnill aksept og hardkokt paranoia er blitt kort, er Nye Krigere en påminner om at bakom og inni alt dette sitter det fremdeles bare mennesker og famler med spakene. 

Nye Krigere
Rosendal Teater
19-21. mars 2021
Pål Bøyesen, H.C. Gilje, Future Daughter (Øystein Fjeldbo, Martin Aspen og Ivar Djurhuus)

Artikkelbilde: Arne Hauge