Renselsesregimer

Det er en kald og klar novemberkveld, og jeg er på vei til en kunstutstilling og performance i en bygning jeg har vært nysgjerrig på i mange år. Det jeg skal være med på heter Albuefox Liminale og presseskrivet beskriver det som et rituale som skal fasilitere overgangen fra det sorte gulls æra til en grønn verdensorden.

Jeg går ut av Trondheim sentrum, forbi Nyhavnas industriområder og ut mot fjorden. Etter å ha vandret litt i mørket kommer jeg til et opptent bål der flere, med samme ærend som meg, allerede er på plass. 

Bygningen som ruver foran meg har vært boenheten på oljeplattformen Albuskjell 2/4 F, som tidligere lå ute i havet et godt stykke utenfor Stavanger. Senere ble enheten donert til Trondheim maritime skole, som brukte den til sikkerhetsopplæring frem til 2014. Siden da har den stort sett stått tom, virker det som. På et tidspunkt ble den visst forsøkt auksjonert bort, og tidligere i år brukte TV-programmet «Norges tøffeste» bygningen som innspillingslokasjon.

Rundt bålet er åtte deltagere kommet til. En person med hjelm noterer ned kontaktinformasjonen vår og leser opp reglene for omvisningen: 

Vi har ikke lov til å forlate gruppen. Om vi blir uvel eller lignende må vi si fra til guiden, som får tak i noen til å hjelpe oss ut. Vi må ikke lene oss på gelendrene, da de kan ha brister. Ved krise skal vi raskest mulig komme oss opp til helikopterdekket, om ikke dette lar seg gjøre er det rett til redningsbåtene. Hvis ikke de er tilgjengelige, gjelder det å hoppe i havet. 

Så starter det. 

Vi følger knirkete sprinkeltrapper og -gulv. Det er noe ved den renskårede arkitekturen som forsterker bølgelydene fra havet. Nydelig! Hundrevis av meter med rød teip er satt opp mellom gelender, tak og gulv. I tillegg er det spent opp en sort stol ved hjelp av denne teipen. Det må være kunst. Om stolen hadde pekt andre veien, kunne den ha vært et slags utskytningsredskap. Så kunne vi, en etter en, satt oss i stolen og blitt skutt ut i fjorden.

Inne i første etasje kan det virke som om vi befinner oss i en stor arbeidsbåt. Ingen av kunstverkene er merket med etiketter eller noe som indikerer hvem som har laget dem. Jeg kjenner heller ikke til de fleste av de deltagende kunstnerne fra før, så dette blir nye, upåvirkede kunstmøter. De andre besøkende svirrer rundt med hjelmene og lommelyktene sine i de trange gangene. Jeg merker at jeg blir gående og lete etter ting som ikke hører hjemme her. 

Store glass, slike som brukes til syltetøy, er fylt med vann og diverse planter. Vannet er mer eller mindre skittent. I ett av glassene er det helt sort.

Det spilles av en fengende og mørk elektronisk lydcollage. Et eller annet sted i bygningens lydbilde er det også en slags gjentagende, illevarslende tåkelur, men det er umulig å si hvor advarselen kommer fra. 

I etasjen over kan stemmen til David Attenborough høres på et hakkete lydspor. Det er vanskelig å få med seg helheten i hva han sier, men det handler om isbjørner og jordas utvikling de siste 70 årene. Det går ikke i riktig retning det her. Umiddelbart tenker jeg at det hadde vært bedre å spilt av opptaket uredigert, i sin helhet. 

Et annet lydarbeid dreier seg om ulempene ved oljeboring, mens et videoverk viser et plastikkobjekt nedsenket i skittent vann. Noe senere kommer jeg over en radio som høres ut som om den vipper mellom to frekvenser. Det er noe mystisk og tiltrekkende med opptaket og jeg fanger opp enkelte ord, men det er egentlig umulig å forstå hva som blir sagt. Ved siden av radioen er det et ark med noe jeg gjetter er et astrologisk fødselsdiagram for bygningen, en eske med tarotkort og en tom kopp med te. Te-posen henger igjen, og på den står det: Let us be kind and compassionate to remove the sadness of the world.  

Kunstverk dukker opp i ganger og trapper, i forskjellige fyrrom, sovesaler, bad, kjøkken og klasserom. I et rom er det fest, virker det som. Her sitter og kravler menneskeskulpturer og kroppsdeler i gjennomsiktig plast, blant neon og discolys. Et annet sted, i en sovekøye, har en dyne blitt brukt som lerret, og ser ut som havet, mens små skjell malt i rødt, med glitter og perler inni seg, er dandert på et speilbord like ved. 

Det var noe med disse små skjell-skulpturene. De minner meg om hva ei jeg kjenner svarte da hun ble spurt om hva hun likte best med jobben sin i WWF Verdens naturfond. Hun svarte følgende: Det er at jeg får bruke hver dag til å tenke på havet! TENK på havet, da! Så stort, så fullt av fantastiske, rare dyr og planter, fullt av mat, fullt av mysterier.

På en vegg er det spraymalt et navn, en tagg jeg ofte ser ute i bybildet. Det får meg til å tenke på at det er mulig å komme seg inn i dette bygget på egen hånd. Søren, at jeg ikke har gjort det før. Det er noe tiltrekkende med slike tomme bygninger og det å utforske slike steder. Dette elementet forsvinner når man er med på en omvisning: Om det skulle vært noen skatter her, så er de robbet allerede. 

Til sist bærer det opp på taket og helikopterplattformen. Det skal være en performance her. Vel oppe sier guiden at vi må holde oss unna kanten på plattformen, for det er ikke noe rekkverk der. Alle deltagerne går straks bort til kanten. Guiden leser opp en tekst som forteller hvor mye olje og gass oljeplattformer, som denne bygningen var en del av, produserte i sine aktive år. Det var svimlende mengder. Opplesningen etterfølges av at vi blir fortalt at en healer, som befinner seg i Oslo, skal fjernhelbrede bygget i en time. Vi inviteres til å sette oss ned og bli med på de første 10 minuttene healingen varer. Det var performancen. Det var kaldt. 

Det å ta kunsten ut av den tradisjonelle hvite kuben kan gjøre møtet med kunsten sterkere, og føre til at vi ser verkene eller stedet med nye øyne. I tillegg treffer slike prosjekter muligens andre mennesker, enn de som går på utstillinger til vanlig. 

Noen av kunstverkene ville nok hatt godt av at en kunne ha brukt lenger tid på dem, enn det vi fikk mulighet til, og det var flere arbeider jeg ikke fikk med meg. Utstillingen fremstår oppdelt i verk, som med varierende hell, har bearbeidet fakta om det råkjøret vi utsetter kloden vi bor på, og verk som ser etter alternative svar og løsninger. De verkene som ikke var så åpenbare var de mest interessante. Den alarmerende tåkeluren, de malte skjellene og havdyna. La den grønne verdensorden begynne! 

ALBUEFOX LIMINALE ble arrangert under Trondheim Open.
Sted: Albuskjell 2/4 F (alias Albuefox), en utfaset oljeplattform, ved Ladehammeren.

Deltagende kunstnere: Elise Dypvik, Øyvind Johansen Lind, Erina Kawachi, Lisa Størseth Pettersen, Wenjie Zhou, Sonja Nordstrøm, Joakim Derlov, Mette Walsø Brehm, Anna Berentina Røe, My Bengtsson,  Siska Katrine Jørgensen, Qianhui Qian, Anna Ida Pezzot, Alice Caroline Newman, Sara Arenfeldt og Máté Labus.