Pastellstrøk og bruddstykker

Sommerutstillingen på Kjøpmannsgata Ung Kunst åpnet andre uke i juni med hovedvekt på maleri. Inne i galleriet vises verker av kjente trønderske malere som Ingunn S. Ystad, Sverre Bjertnæs og nykommeren Veronica Lund. I tillegg viser Marianne Mo keramikk og Ingvild Eiring presenterer små dioramaer. Det er en stor bredde i uttrykkene som kommer til syne. 

Veronica Lunds tekstiltrykk er plassert i Bingohallen, det største og mest åpne lokalet. De store bildene utnytter arealet svært godt. Verkene, som teller 71 totalt, synes å være i kontinuerlig dialog med hverandre. Motiver repeteres og beveger seg gjennom stadig nye inkarnasjoner. Fargene er mørke og kontrasterende mot de linaktige grunntonene. Innimellom mer abstrakte partier fremtrer konkrete former og figurer som bygninger, fly, flagg, bokstaver, masker og hodeformer. Disse elementene blir til byggeklosser og bruddstykker som overføres på ny fra det ene verket til det andre. Det er noe desorienterende ved verkene, som å gripe etter en viktig tanke som i neste øyeblikk glipper. 

I Bunkersen henger Sverre Bjertnæs’ verker: Sju malerier omgir gipsstatuen Gående ung mann, plassert i midten av rommet. Jeg velger å la tittelverket Brev til en venn (2025) bli emblematisk for min forståelse av utstillingen som helhet. Menneskesilhuetter ligger overlappende med geometriske, nesten tegneserieaktige former, mens et skarpt detaljert og bysteaktig kvinneansikt skuer ut av rammen. Verket ser ut til å tematisere ulike stadier av formgiving. Det som fremstår som skissestreker sidestilles med sirlig detaljarbeid, og klassiske former med taggete, graffitiaktig ekspressivitet. Det er en bekjennende ærlighet i det, slik tonen i nettopp et brev til en venn kan være. Jeg aner noe av det samme i rommet som helhet. Verkene er uttrykksfulle og fargesterke, og jeg fornemmer en ømhet i dem alle, også i det slående Et portrett av døden (2026), som har fått hedersplassen. 

Ingunn S. Ystads utstilling over / under / gjennom farge er en serie malerier forent av en fargepalett, i store interagerende flater. De duse og dunkle blå- og lillatonene gir meg assosiasjoner til regntunge lavtrykksskyer, og kontrasterer hverandre i lys og skygge. Her og der skimter jeg former i flatenes skjæringspunkter: En skulder her, eller et håndledd der; som å finne kjente elementer speilet i skyene: “Den ligner en hund, den ligner et fly”.

Som hos Veronica Lund står Ystads verker i dialog med hverandre. De kunne vært vinduer til en felles eterisk kilde og oppleves som en harmonisk motpol til Lunds mer kakofoniske affære. I tillegg er de romstore, både totalt sett og enkeltvis. Plasseringen av Ystads verker i Kjellergalleriet blir for meg litt uheldig. Jeg føler at jeg blir stående for nære, og klarer ikke å finne overblikket. I et større lokale kunne samspillet og kontrastene mellom verkene ha kommet bedre frem. Mens jeg beveger meg gjennom de små rommene i Kjellergalleriet smelter inntrykkene litt sammen for meg, og variasjonene blir mer utydelige. Slik er det nå engang med materiell virkelighet: Noen ganger går man rett og slett tom for plass. 

Den tilsvarende smale Hvelvkjelleren har derimot en flatterende effekt på Marianne Mos keramikk. De slyngende, korallaktige formene fremstår naturlige i den grottelignende intimiteten av det lave, buede taket i den eldste delen av galleriet. Det føles skattejaktaktig. De små skulpturene endrer seg mens man går rundt dem: kroppslige i et øyeblikk, vegetative i det neste; familiære og fremmede, om hverandre. Overflatearbeidet er like levende som formen, noen er glinsende som insekters eksoskjelett, andre har en tilsynelatende mykhet som jeg motsto fristelsen til å ta på. 

Ingvild Eiring har fått vindusplassen i Hjørnegalleriet, og et par av hennes møysommelig sammensatte muse-dioramaer er også vendt ut mot gaten. Det er lett å skjønne hvorfor. Titteskapene med muse-figurer i tidvis morbide, ofte popkulturelle scener med enormt detaljnivå er like tilgjengelige som de er magnetiske. Å titte rundt i de ulike boksene avduker en presisjon som nærmer seg det fotorealistiske. Det er virkelig gøy å granske hver krok av hvert verk og stadig finne nye detaljer som får en til å tenke: “Hvor lang tid tok dette å lage?»

Eiring er på et vis den proverbiale odd one out i en gruppeutstilling som ellers har lagt hovedvekten på det abstrakte. Hun fremstår likevel for meg som den åpenbare publikumsfavoritten, både blant mysende voksne og storøyde små. Det er nok derfor ikke noen tilfeldighet at Eirings dioramaer er det første forbipasserende ser. Hun har fått ansvaret for å rekruttere nye besøkende, mens utstillingene med mindre umiddelbare uttrykk er plassert lengre inn. Det er en vellykket prioritering. 

I det hele tatt er det mye å være begeistret for i sommerutstillingen på Kjøpmannsgata Ung Kunst. Utstillingen er samlet sett en mangefasettert opplevelse med et skarpt og rikt detaljnivå, og et innbydende rom for tolkning og innlevelse. 

Veronica Lund, Ingunn S. Ystad, Sverre Bjertnæs,
Marianne Mo og Ingvild Eiring
12. juni–13. september 2026
Kjøpmannsgata Ung Kunst