Klapp, klang og knis

Under årets Multiplié dansefestival viste kunstnerduoen Burrows & Fargion forestillingene The Quiet Dance og The Unison Piece på Rosendal Teater. Duoen består av koreograf Jonathan Burrows og komponist Matteo Fargion. De har laget en rekke fremføringer sammen i over 35 år. Stykkene kombinerer humor, musikk, dans og utfordrer publikums forventninger til dansekunst. 

The Quiet Dance starter med at de to utøverne går synkront inn i rommet og stiller seg ved siden av hverandre. Fargion beveger seg på tvers av gulvet, akkompagnert av Burrows som roper langt og synkende: – Aaaaaa. Burrows holder tonen like lenge som Fargion er i bevegelse. Koreografien får frem hvordan lyd og bevegelse kan spille sammen i rommet. Forestillingen får meg til å tenke på hvordan mange former for musikk og dans bygger på regler, strukturer og rammer.  

Under fremføringen bygges relasjonen mellom utøverne opp: De holder hender, og beveger seg frem og tilbake på gulvet i synkroniserte piruetter. Repetisjonen brytes på uventede steder og utøverne tar i bruk ulike overraskelsesmomenter for å bringe frem latter hos publikum. Bruddene blir et virkemiddel som bygger opp det surrealistiske og humoristiske ved forestillingen. Det mest prominente skiftet finner sted mellom hver “akt”, der de begge drar frem små notatbøker fra baklommen, som studeres med tydelig langsynthet, før de begynner på en ny fase.

De praktiske notatbøkene og pausene gir forestillingen et noe karikert uttrykk som gjør den morsom. Insisteringen på å repetere partiet hvor notatbøkene hentes frem, lenge etter at overraskelsesmomentet er forsvunnet, funker overraskende godt. Duoen leker med motsetningene mellom praktiske og kunstneriske valg. Gjennom å bryte med publikums forventninger til hvordan en forestilling presenteres, tvinger kunstnerne oss til å være til stede i rommet. 

Tittelen The Quiet Dance understreker en ironi knyttet til dansen som lydløs i seg selv, samtidig som vi får høre de mer eller mindre intensjonelle lydene som oppstår av faktene til utøverne. Blant disse er for eksempel stampingen av sko som treffer gulvet, latteren som sprer seg i rommet og vokallydene som duoen vekselsvis roper ut mens den andre utfører koreografien. I etterkant av en heseblesende koreografi trekkes det frem noen munnspill. Siden begge er anpustne når de blåser i instrumentet blir munnspillingen sporadisk. Det er kombinasjonen av en treffsikker intensjon og umiddelbar publikumsrespons som gjør sekvensen gøyal.

Etter applausen går duoen av scenegulvet, men kommer så inn igjen for å rigge i stand til The Unison Piece, som er lagt opp mer som en konsert. Utøverne står bak hvert sitt bord med en elektrisk gitar, et triangel, en shaker og et munnspill hver. Det synges monotont, rettet mot publikum, akkompagnert av et unisont gitarspill med enkle akkorder. I sangen får vi høre at “…we’re together, together in time». Dette repeteres frem til det byttes ut med andre slagord og bemerkninger. På et punkt synges det om at publikum kanskje ikke ser forskjell på Burrows og Fargion, da de begge er to skallede, hvite menn i samme alder. De har påfallende lik kroppsform, og begge har de på seg uformelle klær. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg, mer eller mindre bevisst, har sammenliknet dem. Under hele opptredenen har jeg latt blikket gli fra Burrows til Fargion, usikker på hvor jeg skal se, ettersom alt gjøres synkront. Jeg føler meg avslørt. Utøverne har en dialog med publikum fra start til slutt. Menneskelig fellesskap og sosiale mønstre er tema for hele verket.

Burrows og Fargion skaper et metaperspektiv når de funderer på hvordan forestillingen oppleves for publikum. Dette minner meg om komponisten John Cages verk Lecture on Nothing fra 1959, som selvrefererende kommenterer sitt eget innhold og oppbygning. Cage er en tydelig inspirasjonskilde for Burrows og Fargion, de nevner ham også underveis i forestillingen. Et annet relevant eksempel er det musikalske verket 4’33 fra 1953. Det er et stykke som forløper i 4 minutter uten at musikeren spiller en eneste tone. Det resulterer i at lyden fra publikum utgjør musikken. Burrows og Fargion bygger videre på tanken om publikum som delaktige i utførelsen av verket. I The Unison Piece gjøres det til og med et poeng av at “anyone can leave at any given time”. 

Samspillet mellom scene og sal, og sammenflettingen av kunstneriske uttrykk, utgjør en solid helhet som har gitt meg mye å tenke på. Særlig er jeg blitt bevisst på hvordan jeg inntar rollen som publikummer, om jeg ender opp som passiv tilskuer eller aktiv mottaker. Burrows & Fargions utforskning av relasjoner, dans og lyd fremstår derfor vellykket.

Burrows og Fargion
The Quiet Dance og The Unison Piece
24 April 2026
Multiplié dansefestival

Artikkelfoto: Alastair Muir