Øyne som ser

I utstillingen Noeo forener kunstner Kaja Leijon menneskeskapte konstruksjoner med naturens materialer, i en utforskning av skapelsesprosesser. På Babel visningsrom for kunst har hun samlet fotografier og video med fortellinger fra ulike tidsperioder, i en utstilling som utfordrer vår virkelighetsoppfatning. 

Jeg blir umiddelbart trukket mot videoverket We Carry The Fire når jeg kommer inn i gymsalen. Videoen viser et fjellandskap mens en stemme siterer filosofien Schopenhauer. Sitatet er ikke så lett å forstå isolert, men handler i bunn og grunn om hvordan virkeligheten fremtrer for oss og hvor mangfoldig verden oppleves. Fra et dashbordkamera filmes en herjende skogbrann. Ilden kommer faretruende nært, og sjåføren forsøker å flykte fra flammene. Videoen avbrytes og blir statisk, før scenen endres til  et pustende fjellandskap med lydsporet av hvalsang. Overgangene fra det kaotiske til det fredfylte, fra uberørt natur til destruksjon, frembringer en uro i meg. Verket setter stemningen for resten av utstillingen.

I lokalet er det stilt opp mange bord med fotografier lagt utover. Motivene er av menneskeskapte mønstre, som et relieff i en stein, og natur som har vokst rundt menneskeskapte miljøer over tid. Verket Calm består av en planke av alm med bark på endene, på høyde med en benk, oppstilt ved inngangen. Oppå er det plassert små figurer, steiner og barneleker. Flere av figurene har utskjærte ansikter. Figurene gir meg assosiasjoner til “Lewisbrikkene” fra vikingtiden; sjakkbrikkene ble utformet i elfenben fra hvalross, og knyttes ofte til Trondheim. Jeg tenker på hvordan elfenben er en ressurs som har vært brukt i kunst i tusenvis av år. I senere tid knyttes materialet kanskje mer til kolonitiden og en truet elefantbestand, selv om bruken av hvalross-tann også skal ha ført til utryddelse av hvalross på Island og kraftig reduksjon av hvalrossbestanden på Grønland. Jeg opplever sammensetningen av gjenstander som en utforskning av forskjeller. Figurene holder en form for dualitet. Jeg verdsetter kunstobjektet i seg selv, men kan samtidig ikke unngå å tenke på konsekvensene av å anskaffe materialet det er laget av. 

En høy klikkelyd har fylt utstillingsrommet siden jeg kom hit. Jeg finner raskt kilden: I verket Pearls on a Thread viser en analog lysbildefremviser fotografier på veggen. Fotografiene veksler mellom å vise ruvende sandsteinklipper i ulike former og andre naturfenomener. For hvert klikk skiftes det mellom naturfoto og bilder av ruiner. Bildene forener naturlandskap dannet av lang tids erosjon med menneskeskapte konstruksjoner. Sistnevnte slites ned langt raskere enn naturformasjonene. Den mekaniske lyden, sammen med kombinasjonen av vakker natur og forfall, gjør stemningen i rommet faretruende og konstant. 

Kunstverket In Flammen viser en avisoverskrift som melder om brann i Amazonas mens fotografiet Iles de Glace viser hender som bretter ut et bilde av Antarktis. Ved siden av er verket God loves us, bestående av et postkort med maskerte mennesker iført hvit kroppsmaling. Jeg kan ikke unngå å lese bildene som en fortelling om ødeleggelse, oppdagelsesferd og kolonialisme. Bildeserien får frem en rekke tanker rundt vestlig historieskrivning.

I utstillingsteksten skriver Leijon om tilstedeværelse i tid og rom, og hvordan tingene våre definerer oss. Hun reflekterer rundt det som eksisterer i fraværet av det menneskeskapte. Hvordan vi ser og opplever verden er filtrert gjennom sanser og erfaringer, men vi påvirkes også av motivasjoner og fordommer. Jeg tenker på mine egne eiendeler. Hva skjer med dem, og minnene knyttet til dem, etter min bortgang? I utstillingen beveger Leijon seg fra fortidsskildringer til dystopiske fremtider. Temaene er svært omfattende.

Fotografiet Brave New World viser omslaget til boken ved samme navn, skrevet av Aldous Huxley. Bokens handling utspiller seg i en fremtidsdystopi der mennesker undertrykkes ved hjelp av avansert teknologi. Jeg lurer på om Leijon kjenner seg igjen i protagonisten, som stiller kritiske spørsmål til myndighetene, før han søker til kunsten for frigjøring. Gjennom bokreferansen får også verket Eternal Eyes en ny betydning. Øynene stirrer utover hele rommet, og minner meg om den totalitære lederen “Big Brother” fra George Orwells roman 1984. Jeg tenker på dagens overvåkningssamfunn og får en guffen følelse av å bli iakttatt. Disse verkene og måten de er sammensatt på fungerer svært godt. 

Gjennom naturfoto og tilsynelatende gamle gjenstander og bilder, blir min egen virkelighetsoppfatning utfordret. Leijon trekker linjer mellom kulturer, materialer og prosesser som er tankevekkende. Utstillingstematikken beveger seg mellom ulike sfærer, der jeg til tider føler meg overveldet av de mange retningene den strekker mot. Jeg syns utstillingen kunne ha tjent på et mer fokusert dypdykk i noen av temaene – og samtidig en klarere avgrensing. Men det er kanskje nettopp det uhåndgripelige, det litt uforklarlige og utflytende som Leijon ønsker å utbrodere.

Artikkelfoto: Kristian Skylstad

Kaja Leijon
Noeo, 23. januar–1. mars 2026
Babel visningsrom for kunst