Et kaldt rom med tepper

Jeg er spent på Synnøve Anker Aurdals utstilling Øyeblikk på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (NKIM). Veving og tekstilkunst er i vinden. Med Hannah Ryggen-triennalen, sist vist i 2025, har billedveven fått økt søkelys og flere unge kunstnere har tatt til trådene de senere årene. Jeg har derfor store forhåpninger idet jeg går inn i lokalet. 

Det er en fargenøytral billedvev som møter meg ved inngangen – nesten 2,5 meter høy og sort, med innslag av hvitt, brunt og beige. Som det meste av det hun produserte i denne perioden (1960–90-tallet), er bildet nonfigurativt. Plaketten ved siden av forteller meg at verket heter Vintertre. 

Utstillingen er relativt liten med totalt 11 verk – alle fra Kunstindustrimuseets samling. Mange av disse representerer godt Aurdals eksperimentering med materialer og rom. Homage au Debussy laget av blant annet perler og metall og tekstilskulpturen Syv samuraier er eksempler på dette. 

Teppet som henger ved siden av Vintertre appellerer mer til meg. I Kinesisk Visdom er fargene klarere og det har en setning vevet inn i bildet: “Er ikke dette lykke, meterhøie, aa staa opp om morgenen og male bokstaver”. Det er et sitat som treffer meg, og jeg får øyeblikkelig sansen for det. I komposisjonen er ordene adskilt og sørger for en slags rytme når man leser det, litt som i et dikt. Ordet “Meterhøie” skiller seg også såpass ut at man ikke nødvendigvis klarer å dekode at det er det som står. Bildet kombinerer nonfigurativitet med noe så konkret som ord, og gjør verket både mer og mindre håndgripelig. 

På en benk rett ved Vintertre ligger en bok om Aurdal, produsert i anledning Astrup Fearnley-museets utstilling av hennes verk i 2022. Jeg blar i den og får korte innblikk i noen av hennes store livsøyeblikk, arbeidsprosessen hennes og får se mange verk som ikke er i denne utstillingen. Boka beskriver en fargefascinasjon hos Aurdal, som er tydelig i de avbildede verkene, men som ikke er like til stede i verksutvalget på Kunstindustrimuseet. 

Jeg merker meg også at Kinesisk Visdom ser ganske annerledes ut i boka enn hva det gjør i virkeligheten. Fargene i det fotograferte verket er mye sterkere enn hva jeg oppfatter i utstillingslokalet, noe jeg tror skyldes dårlig belysning. De store vinduene gjør seg trolig godt på sommerhalvåret, men nå på vinteren sørger de for et mørkt lokale. På vinteren er også temperaturen lav her inne. Det blir såpass kaldt at jeg i løpet av besøkstiden ender opp med å fryse – selv med ytterjakken på. 

Lenger inn i lokalet oppdager jeg verk hvor Aurdal i enda større grad har utfordret vevtradisjonene, her med utradisjonelle materialer og tredimensjonalitet. I Rustning fra 1973 har hun arbeidet inn metalltråder og perler, og jobbet mer skulpturelt med tekstilen. Her er igjen fargene mer nedtonet, men materialiteten er mer interessant. Metallet og perlene sørger for et lysspill som er appellerende og formen minner meg om en maske eller et visir.  

Også Kobberteppe 2 har en spennende overflate. I bakgrunnen er trådene ryddig vevd inn i hverandre, men langs kantene virker kobberet som hårstrå. Ikke som ekte hår, men som en parykk som ligger langs kanten av teppet. Kombinert med metallets lysrefleksjon gir kobberet inntrykk av å være både plast og metall på samme tid. Jeg får en forventning om at dersom jeg hadde rørt ved “kobberhåret”, hadde det føltes som en billig parykk mellom fingrene mine. 

Bak en delvegg er det et bortgjemt, lite visningsrom. Her spiller de av arkivopptak fra NRK, nærmere bestemt en episode med “I Fjernsynsgalleriet” hvor Aurdal portretteres. Filmen viser hennes arbeidsprosess og flere store verk, blant annet et som henger i Norges Bank i Stavanger og på Slottet i Oslo. Selv med den dårlige videokvaliteten oppdager jeg fort hvor mye vakrere disse verkene fremstår. Det er enorme bilder med sterke fargekontraster. Det er altså gjennom videoen jeg virkelig får sansen for Aurdal som kunstner, og det er også i sammenligning med dette at utstillingen Øyeblikk virker svak. 

Utstillingen Øyeblikk inneholder få av Aurdals fargesprakende bildedvever. Skulpturen Rød ballett i klar rød, med rosa og oransje detaljer er et unntak, men jeg skulle gjerne sett det akkompagnert med andre verk fra samlingen. Dynamikk 1 og 2 og Portrait Bleu hadde gjort seg godt her. For meg hadde dette i større grad samsvart med beskrivelsen i utstillingsteksten om at farge var viktig for kunstneren. 

Hvis målet med utstillingen er å opplyse om Synnøve Anker Aurdal og vekke interesse for hennes verk og kunstnerskap, fungerer den, men dette skyldes i stor grad boka og filmen. NKIM viser oss alt det storslagne Aurdal presterte og produserte, men det er ikke hennes beste verk vi får se. Slik blir utstillingen en tapt mulighet for å fremme Aurdal, og sørger for at virkeligheten blir mindre fengslende enn avbildningene. 

Synnøve Anker Aurdal
Øyeblikk
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
20. november 2025 – 23. august 2026