Med havet som bakteppe

Lenge før jeg går inn på Trøndelag senter for samtidskunst, skimter jeg den 13 meter lange seilduken som utgjør blikkfanget i utstillingen As Emperors Own Empires. Her har den bergenbaserte kunstneren Laura Gaiger malt hvite tekstbannere med slagord fra ulike protestbevegelser. Med tydelig engasjement for havet, forteller Gaiger om norsk miljøkolonialisme og retter kritikk mot Equinor.

Utstillingen er basert på et samarbeid med miljøaktivister rundt om i verden hvor havet er en tematisk fellesnevner. Et viktig tema er altså utnytting av naturressursene, men her finnes også malerier som betegner havet som et symbol for frihet.

De fleste maleriene er figurative, med menneskeskikkelser og ulike landskap. Motivene er alt fra undervannsbilder av sjøgress og druknende mennesker, til gruppeportrett av personer som har funnet frihet på havet. Gaiger synes å være opptatt av historiske skikkelser like mye som fiktive. Det virker som det er hva de representerer, heller enn hvem de er, som er viktig for kunstneren. 

I de to maleriene The blue commons, introduserer Gaiger flere historiske mennesker som har forbindelse til havet. Blant annet den kinesiske, kvinnelige piraten Zheng Yi Sao, som på 1800-tallet skal ha vært en prominent leder på havet i en ellers mannsdominert verden. I disse maleriene presenteres vi for havet som et fritt spillerom – et sted med ubegrensede muligheter. Jeg opplever denne delen som et godt supplement til de miljøpolitiske trekkene ved utstillingen. Her viser Gaiger hva havet kan gi oss mennesker dersom vi tar vare på det. 

Rent estetisk er det tydelig at Gaiger, ved siden av kunstnerskapet, underviser i farge. Koloritten i maleriene hennes er sterk, ekspressiv og konsentrert. De klare og kontrasterende fargetonene utgjør utmerkede blikkfang i lokalet, og sørger sammen med komposisjonen for at man blir fengslet av maleriene. 

Det er en bevegelighet i Gaigers malerier, noe man får særlig inntrykk av i Self Portrait as Rebecca. I dette maleriet ser vi “Rebecca” ikledd røde selebukser, som synes å ha full kontroll på skuta hun styrer. I bakgrunnen ser vi narhvaler og spekkhoggere, men Rebecca er uredd havet. Hun virker trygg og har kontroll, akkurat som karakteren med samme navn i Daphne du Mauriers’ Rebecca. Likevel er det en ro i motivet, og det er på grunn av penselstrøkene at jeg får følelsen av at alt er i spill, eller rørt av havvinden. Gaiger viser oss menneskets drøm om å temme havet, og roen som kan legge seg når menneske og natur spiller på lag. 

Forbindelsen mellom menneske og natur blir ytterligere studert i det skulpturelle panoramaet som er montert i en bue ut fra den ene veggen i rommet. Jeg ser det sør-atlantiske havet utenfor den argentinstiske kysten, som går over til blåbær i Ktaqmkuk, og videre en regnbue over Mindoro, før det avsluttes i Nordsjøen. Panoramet består av fire malerier og portretterer hjemstedene til fire av de innledningsvis nevnte miljøaktivistene; Juliana Orihuela i Argentina, Jude Benoit i Ktaqmkuk (Newfoundland), Edwin Gariguez på Filippinene og Andrea Sánchez på Shetland. 

Som tilskuer opplever man et fellesskap i maleriene som går på tvers av landegrenser hvor  havet igjen blir bindeleddet. Det er havstrømninger som beveger seg imellom de ulike motivene, og virker slik samlende for komposisjonen. Igjen viser Gaiger hvordan havet er felles. Vi har alle rett på det, men slik blir det også et felles ansvar.

På gulvet er det plassert ulike former laget av lakkerte MDF-plater. Formene vekker assosiasjoner til øyformasjoner, eller oljesøl, og sørger for at man hele tiden har Equinors oljeutvinning i bakhodet. Videre gir de meg en følelse av å være under vann. Dette forsterkes ytterligere av noen fresker som henger på flere vegger rundt omkring i lokalet. Freskene er abstrakte, men det avsløres gjennom tittelen at de avbilder morild. Så fort jeg blir klar over dette, kjenner jeg igjen det lysende grønne som beveger seg over den blå bakgrunnen i bildene. 

As Emperors Own Empires er en tydelig utstilling, både tematisk og i sin utforming. Selv med et svært illustrerende, figurativt formspråk, tilbyr Gaiger forklaringer og setter verkene i kontekst gjennom å vise til de historiske og litterære referansene som ligger bak. Det kan diskuteres om det tenderer mot å bli for mye, men stort sett syns jeg det er oppfriskende med tydelighet og gjenkjennelige motiv.

Utstillingen viser hvordan dyp tematikk og tydelighet ikke er motsatser, og at sterke konsepter ikke trenger å skjule seg bak et abstrakt formspråk. As Emperors Own Empires er en vakker utstilling med styrkende, håndfaste referanser som gjør kunsten tilgjengelig for et større publikum. 

Laura Gaiger

As Emperors Own Empires 
Trøndelag senter for samtidskunst
9. oktober – 9. november 2025