Ord som testamenter

Luften er skarp og sola på vei ned idet jeg står utenfor porten til Lademoen kirkegård. Jeg trykker play på lydfila jeg har fått tilgang til gjennom mobiltelefonen. På forhånd har jeg fått beskjed om å ta med meg penn, papir og en lighter. Stemmen som snakker til meg gjennom ørepluggene mine viser seg å tilhøre en kvinne som heter Victoria. Hun ber meg om å legge tingene i lommen, og puste inn dypt. 

Jeg er i ferd med å delta på lydvandringen Cuerpos Celestes av kompaniet El Conde de Torrefiel (Tanya Beyeler og Pablo Gisbert). Verket vises som en del av Rosendal Teaters scenekunstfestival Bastard. Mens jeg geleides gjennom kirkegården, får jeg selv en rolle i fortellingen. Gjennom Victorias refleksjoner opplever jeg at kirkegården forvandles til en levende by. Hun påpeker at både byrommet og gravplassen er bygget opp av sement og stein.

Victoria forteller videre at vår verden er bygget opp av konstruerte sannheter, der mer eller mindre tilfeldige regler og normer styrer alt. Umiddelbart forstår jeg ikke hva det har med kirkegården å gjøre. Kanskje er det min opplevelse av omgivelsene rundt meg som skal utfordres? Victoria sier at de nedskrevne ordene utgjør arkitekturen til tankene våre, noe som setter seg litt i meg. Gjennom språket skaper vi relasjoner og historie. Ordene gir oss uendelige muligheter, og på kirkegården får de en spesiell betydning. De er kanskje alt som står igjen til minne om et levd liv. Hva betyr formuleringene “dypt savnet” og “aldri glemt” for oss, når de stadig repeteres på utallige gravsteiner? Victoria spør hvorfor vi ikke tyr til mer personlige beskrivelser av personer som har gått bort. Det får meg til å tenke på at ord kan virke ubetydelige når man er i sorg; ingen ord blir dekkende. Det er mulig vi mennesker finner trygghet i det enkle og gjenkjennbare, ved å uttrykke savnet av en person på samme måte som alle andre gjør det. Å gjenbruke setningene blir som et rituale som man tar del i når man mister noen. 

Cuerpos Celestes benytter seg av zombie-humor, meditative øvelser og taktile møter med gravsteinene på kirkegården. Det føltes underlig å skulle berøre en gravstein, det endelige hvilestedet til en person jeg aldri har møtt. Samtidig er det noe fint ved det å si navnene på de avdøde høyt, noe Victoria ber meg gjøre underveis i vandringen. Jeg tenker på den jødiske troen om at et menneske dør to ganger: Først når kroppen slutter å fungere, og en gang til når den avdødes navn blir sagt eller tenkt på for siste gang. 

Victoria akkompagneres til tider av en guffen instrumental som bygger opp det uhyggelige ved gravplassen. Jeg føler at jeg er en karakter i en film, og med litt fantasi kan jeg til og med la meg skremme underveis i vandringen. Lademoen kirkegård fungerer godt som den alternative byen som skal utforskes, da den ligger utenfor det travle sentrum. Samtidig lurer jeg på hvordan verket hadde fortonet seg i domkirkegården utenfor Nidarosdomen. Skrekkelementene ville nok fungert enda bedre sammen med det gotiske preget og de eldre monumentene der. Dette sceniske aspektet manglet litt på Lademoen, som til sammenligning er en nokså ordinær gravplass. 

Helt til slutt i vandringen får jeg en utfordrende oppgave. Jeg blir bedt om å skrive ned en setning som representerer mitt liv på et papir, for så å brenne det. Jeg får et behov for å skrive noe unikt og særegent, i kontrast til de gjenbrukte frasene på gravstenene. Å bestemme seg for en setning er en vanskelig, men interessant øvelse. Når jeg skal til å brenne papiret, tar vinden tak i flammene og slukker dem. Jeg prøver på nytt uten hell. Jeg kjenner at jeg blir selvbevisst idet flere turgåere kommer mot meg. I tillegg er jeg redd for å sette fyr på omgivelsene, så jeg ender opp med å legge papiret i lommen. Denne i utgangspunktet betydningsfulle handlingen fungerte altså ikke helt i praksis.

Det er fint at verket er innom alt fra filosofiske spørsmål til humor og populærkultur. Jeg gripes fra første stund og venter i spenning på min neste oppgave. Jeg følger audioguiden alene, noe som gjør opplevelsen nærmest meditativ. På et tidspunkt blir jeg bedt om å ta en selfie med en gravstein. Jeg opplever det som merkelig, ettersom graven er ukjent for meg. Victoria påpeker at de som ser meg ta bildet, vil tro at jeg minnes personen som er gravlagt. Handlingen gjør meg litt usikker, men samtidig føles det fint å være en del av kulturen som handler om å minnes noen på gravplassen. 

Det eneste jeg savner med Cuerpos Celestes er en tydeligere rød tråd. Vandringen nevner mange tema som på en eller annen måte kan knyttes til døden og kirkegården, og blir derfor til tider litt oppstykket. Bortsett fra det fungerer virkemidlene svært godt. Verket utfordrer meg på en måte som er forfriskende og skummel på samme tid. 

Cuerpos Celestes av El Conde de Torrefiel
17. september – 16. oktober 2025
Lademoen kirkegård
Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival, Rosendal Teater