Kunst for en kaotisk verden

Aerosmiths låt Livin’ on the edge er med meg idet jeg inntar Trondhjems kunstforening og åpningen av Pei-Han Lins utstilling med samme navn. Sangteksten beskriver en verden i kaos, hvor man må velge mellom å protestere og beskytte eller å la kloden gå under. Denne tematikken virker å finne gjenklang i kunstforeningens lokaler, hvor en håndfull mennesker har samlet seg sammen med kunstforeningens ansatte og kunstneren selv.  

Det første jeg legger merke til er Lins flermediale verden. Living on the edge inneholder både maleri, tekstil, video og 3D-print, for å nevne noe. Mens jeg ser på boken hvor kunstneren har samlet sin bestefars livshistorie, hører jeg lyder fra et videoverk fra et av de andre rommene. Det er vanskelig å fokusere på teksten når så mye annet skjer, så jeg beveger meg fort videre til peisestua, lengst inne i galleriet. 

En video av ordføreren i Folldal spilles av på en skjerm på en av veggene. Hun snakker om rehabilitering, og jeg forsøker å forstå hvordan dette henger sammen tematisk med resten av utstillingen. Tankene sporer av idet kunstneren selv tar ordet og trekker publikum inn i kunstforeningens midterste rom. Her forteller hun om verkene, meningen bak dem og inspirasjonskilder. Spørsmålene mine er i ferd med å bli besvart, men ikke på den måten jeg helst skulle ønske. I stedet for at svarene er å finne i verkene, må Lin stå for forklaringene.

Lin forklarer hvordan et par av verkene er inspirert av det Taiwanske flagget, et flagg hun ikke identifiserer seg med da det historisk representerer Republikken Kina. Da republikkens ledelse etablerte seg på øya i 1949, tok de flagget med seg og det har i praksis ingen tilknytning til den taiwanske urbefolkning. Av denne grunn har hun designet et alternativt flagg, med fokus på tradisjonell, taiwansk glasskunst. Dette er 3D-printet og formet i plast, som flere andre av hennes verk. 

Disse verkene er veggmonterte og henger alle i samme rom. Slik som med flagget er fargebruken sparsom – det går for det meste blått, hvitt og rustrødt. Noen av skulpturene er det lett å se hva avbilder, blant annet en gammel båt og en bil, mens andre er mer utydelige. Det jeg vet, ut ifra Lins forklaringer, er at verkene tematiserer den flere hundre år lange koloniseringen av hjemlandet. 

Et annet verk som stjeler oppmerksomheten min er det fargesprakende silkestoffet titulert Nuclear x Ocean. Dette er et digitalt print som vekker assosiasjoner til radioaktivt avfall gjennom de klare fargene. Jeg synes det ser ut som knokler og benrester. Utstillingen består også av noen verk som fokuserer på Sápmi og samenes rettigheter. Her stiller Pei-Han Lin blant annet ut et maleri av vindmøller og reinsdyrskjelett, i tillegg til et firedelt kart over Sápmi malt med reisdyrsblod og motorolje på rispapirruller. Fosen-saken, konflikten mellom vindkraftutbygging på Fosen i Trøndelag og reindriftssamene i samme område, blir en åpenbar assosiasjon. 

Det er interessant hvordan Lin kombinerer historiske tema med moderne teknologi. Arbeidene virker som et forsøk på å skape en krysning mellom fortid og nåtid, og setter i gang en diskusjon rundt fortidens påvirkning på verden i dag. 

Jeg vil tro at de historiske begivenhetene Pei-Han Lin trekker fram er ukjent stoff for mange.  Dermed blir det viktig med en utstillingstekst eller titler som setter verkene i kontekst, noe som dessverre ikke innfris her. Særlig 3D-printene uten tittel skulle jeg gjerne likt å vite mer om, men uten tilstrekkelig kontekstualisering fremstår de som fjerne og litt obskure objekter. Uten en tydelig ramme får utstillingen fort preg av å være noe rotete.

Det er ingen tvil om at Lin tar tak i store tema som historie, identitet og kulturarv gjennom å bruke et bredt spekter av materialer og medier. Som Aerosmith gjør i tittellåten, spør Pei-Han Lin om hvorvidt man skal kjempe imot eller la seg forme av viktige historiske hendelser. Kunstverkene tvinger frem spørsmål om hvem vi er, og om vi formes på tross eller på grunn av omstendigheter utenfor vår kontroll. Når jeg først forstår dette, oppleves utstillingen meningsfull og legger opp til videre refleksjon. Den fordrer altså et nysgjerrig og oppsøkende publikum som er villig til å legge en innsats i å dekode kunsten på egen hånd.

Artikkelfoto: Pei-Han Lin, Living on the Edge, Trondhjems kunstforening. F. Torstein Olav Eriksen/TKF

Pei-Han Lin
Living on the Edge
Trondhjems kunstforening
4. september–12. oktober 2025