Kjedsomhet og fantasi

På Heimdal Kunstforening vises Krysninger, en snodig og stillferdig utstilling av Aleksander Johan Andreassen og Cecilia Cissi Hultman. Kunstnernes første duo-utstilling består av store, romlige installasjoner med skulpturelle verk som blant annet kombinerer tre, fotografi, tegninger, bøker, klyper og små metalldingser. De presenterer også lydverk og video, som de rominteresserte kunstnerne har skapt sammen.

Det første rommet er fylt med små installasjoner på både gulv og vegger, og ser nesten ut som en veldig skjør hinderløype. Jeg blir usikker på hvordan jeg skal orientere meg. Er det meningen at jeg skal krysse linjene som er markert på gulvet, eller skal jeg heller gå rundt? Jeg blir bevisst min egen plassering i rommet. Langs ytterkanten av gulvet er det limt lange linjer med tekst, nesten som en sti man kan følge. “Første prinsipp: nærhet”, står det. Det er ingenting som skriker etter oppmerksomheten min, men det er da nysgjerrigheten tvinges fram. Jeg setter meg på huk for å studere et lite glasskår på toppen av et tynt metalltårn, før jeg lister meg rundt en hyssingtråd spent ned fra taket for å se nærmere på en liten blyanttegning som balanserer øverst på en høy og tynn monter. Jeg setter meg på en stol i et hjørne og hører på et lydverk. Her er velkjente lyder jeg ikke helt greier å sette fingeren på. En skolegård? Noen nynner. Et gummistrikk? Alt er komponert inn i en felles rytme. Det oppstår regn og vind, og plutselig høres det ut som når jeg gjemmer meg inni hetta på regnjakka når det brygger opp til storm. Det er fascinerende hvor fort lyd kan mane fram minner og nostalgi.

“Lag på lag som ikke sees mer enn som en flat overflate”, sier teksten som leder meg inn i neste rom, med det treffende videoverket Vandring. Det må være den ærlige fortellerstemmen som gjør videoen så god, i tillegg til at den bygger på tematikken fra det forrige rommet. Jeget skildrer barndomsminner assosiert med kjedsomhet, ensomhet og det å føle seg misforstått uten evne til å uttrykke det. Samtidig vises flere klipp av en voksen dame som trommer på søppelbøtter, velter trafikkskilt overende og aker seg opp en trapp. Scenene er smått absurde, men passer utmerket sammen med barndomsskildringene. Videoen får meg til å tenke på hvordan kjedsomhet og kreativitet går hånd i hånd, og at denne kombinasjonen kanskje er essensiell for menneskelig fantasi og undring.

Utstillingens røde tråd blir enda tydeligere når jeg går lenger inn i lokalene. Her støter jeg på fotografier og et videoverk av en utendørs metallkonstruksjon som ligner et fotballmål uten nett. Fotografiene er tatt  på forskjellige lokasjoner, men de fastmonterte konstruksjonene ser identiske ut. I videoverket spørres tilfeldige folk om hva denne metalldingsen egentlig er. Ingen vet sikkert, noe som gjør klippene ganske vittige. Det mangler ikke på originale svar, alt fra pull up-stang til teppebanker blir nevnt. Selv har jeg bare sett lignende konstruksjoner stå ensomme i mindre sentrale boligfelt, noe som får meg til å tenke at det kanskje ligger en sosioøkonomisk undertone her.

Til sist er det en stor video på en vegg i et eget, mørkt rom. Filmen viser skyggelek, hender som plinger på ventilasjonsgitter og ben som stikker opp bak en skråning. Ingen mennesker er i fokus i denne videoen, men man kan kjenne seg igjen i de taktile nærbildene av lek i hverdagslige omgivelser. Det er også en fin avrunding på utstillingen at videoen akkompagneres av lyder som ble brukt i lydinstallasjonen fra tidligere. 

I utgangspunktet er det vanskelig å dekode kunstnernes intensjoner med Krysninger, men når helheten og atmosfæren i rommene settes sammen, blir utstillingen mer oversiktlig. Det ligger en undring til grunn for verkene. Kunstnernes fokus på omgivelser og deres underfundige humor gir meg assosiasjoner til byrommets påvirkning på måten vi tenker og ser verden på. Videoverkene og lydbildet minner også om barndom, muligens i et utkantsområde. Kanskje rastløsheten som ligger bak det å ake opp en trapp eller å leke med en metallkonstruksjon du ikke vet hva er, handler om å komme fra et sted med færre fritidstilbud og inviterende byrom. Utstillingen er åpen og utfordrer publikum til å gjøre seg opp egne meninger om dens innhold. Opplevelsen blir nesten personlig og intim. På bussturen hjem tenker jeg på den gjenkjennbare leken med søppelkasser og plinging på metalldingser, og hvor mye omgivelsene man vokser opp i påvirker ens lek og handlinger. Disse personlige erindringene er kanskje mer universelle enn jeg har tenkt, og utstillingen gir nærmest en følelse av å ha delt barndom med noen du aldri har møtt. Som å ha krysset veier med en sentral person, uten å være klar over det.

Krysninger
Aleksander Johan Andreassen og Cecilia Cissi Hultman
Heimdal Kunstforening
9. mai – 7. juni 2025