Tanker om automatisering

Spankulerende hjem fra utstillingen Sjøfartsmuseum på Trøndelag senter for samtidskunst, går jeg forbi havna og observerer den med et nytt blikk. Tobias Liljedahl sin første separatutstilling har vekket oppmerksomheten min om noe vi mennesker konstant omringes av, men som jeg sjelden tenker over: Automatiseringen. 

Med automatisering minimeres menneskelige avtrykk når varer og tjenester lages. Selvvirkende systemer er særlig utbredt innenfor industri, handel og transport. Livene våre er ikke større enn at de passer inn i en container. Det meste vi eier og ser rundt oss, er designet og tilpasset slik at det skal få plass i en container som fraktes på vanvittig lange reiser over havet.

Jeg føler meg liten fra det øyeblikket jeg kommer inn på TSSK, hvor den ruvende treskulpturen ISO668 dominerer utstillingsrommet. Skulpturen minner om en masseprodusert container i original størrelse, bortsett fra at denne er laget manuelt, utformet i kryssfiner og står på skakke, nesten på vei til å forsvinne ned i gulvet. Illusjonen av at skulpturen synker, aktiverer rommet og gulvet på en effektiv måte. Jeg blir samtidig bevisst på at det er store krefter i sving, både til sjøs og i de strukturene som holder verdenssamfunnet i gang.

Lenger inn i lokalet står en tilsynelatende vanlig, rund benk. Idet jeg setter meg, ser jeg plutselig at benken er hul i midten, med en innebygd video. Den viser to containere som flyter rundt i et drømmeaktig sjølandskap. Overraskelsen ved Videomøbel #1 får meg til å føle meg som et barn på oppdagelsesferd i hverdagslige omgivelser, hvor møbler har skjermer, og hvor jeg nysgjerrig kan følge med på om containerne vil synke til bunns.

I fra benken passer det perfekt å vende blikket mot et av høydepunktene i rommet: Rotterdam er en 45 minutter lang video som kunstneren har filmet i Rotterdam havn. Filmen er satt sammen av en rekke klipp som viser store frakteskip som transporterer slike solide containere som utstillingen omhandler. Videoen på panoramaskjermen er estetisk tiltalende og dvelende. Jeg føler nesten at jeg selv sitter på havna og observerer når de ustoppelige markedskreftene glir forbi. Filmen har et lydspor hvor kunstneren deler egne refleksjoner rundt automatisering og kapitalisme. Lydsporet er kontemplativt, og viser at kunstneren har mye kunnskap om temaet. Det tilfører en tydeligere kontekst til utstillingen, noe som hever kunsten betraktelig.

Fotografiet Ha det er det minste verket i utstillingen. Det refererer eksplisitt til det store videoverket, for også her avbildes et stort containerskip samtidig som to menn sitter på land og ser skipet gli forbi. I førstningen stusset jeg over dette fotografiet. Siden det er innrammet i en liten treramme, kan det nesten ligne litt på hvordan en rammer inn et ferieminne. Kanskje er det nettopp det som er poenget? Det er i hvert fall med på å putte noe menneskelig inn i utstillingen, og forsterker skalaforholdene og de store kontrastene ytterligere. 

Sjøfartsmuseum er en kunnskapsrik utstilling. I etterkant blir jeg påminnet den igjen, bare jeg ser en standardisert ladekabel, en lastebil eller ett par crocs. Med få elementer og et observant blikk, setter Liljedahl fokus på noen av de strukturene som verden styres av i dag. Utstillingen får meg til å tenke på hvor dominerende kapitalismen er og hvor ustoppelig markedskreftene og forbruket synes å være. Sjøfartsmuseum er ikke nødvendigvis dystopisk. Vi presenteres snarere for hvordan samfunnet er satt sammen. Det er fascinerende at mennesket en gang bodde i huler, og nå krysses Atlanteren med biler, neglelakk, massasjeputer, mat, julepynt, kunst, våpen og dop med den største selvfølgelighet. Det er ganske absurd og lar seg neppe stoppe. 

Tobias Liljedahl, Sjøfartsmuseum
Trøndelag senter for samtidskunst 
14. november–15. desember 2024