I samme sanseverden

Den amerikanske kunstneren Emilie Louise Gossiaux viser for tiden Kinship ved Kunsthall Trondheim. Tema for utstillingen er forholdet mellom Emilie, som er blind, og hennes følgesvenn, førerhund og muse, London. 

Mange små, snømannformede keramikkfigurer er plassert rundt omkring på gulvet i kunsthallen. De er malt i sterke farger og oppleves som en leken invitasjon videre inn i lokalene. Verket, som heter Kong Play, er ment til å etterligne «kong», en kjent hundeleke i gummi. Når jeg går lenger inn i hovedetasjen er rommet imidlertid svært åpent, det fremstår nesten tomt. Kong Play ga inntrykk av at det var større ting i vente, men nå virker de små skulpturene som et fåfengt forsøk på å fylle rommet. På veggene henger det flere tegninger som alle er rammet inn og i størrelsen 45 x 58 cm.

Gjennom hele utstillingen er det hengt opp en rekke plaketter med direkte og detaljerte beskrivelser av verkene, samt innføringer i Emilies kunstnerskap og forholdet hennes til London. Det opplyses om teknikaliteter som hvilken tresort bilderammene er laget av, hvilke objekter som er avtegnet og hvilke farger som er brukt. Tekstene skildrer kunstverkene som om publikum – i likhet med kunstneren selv – ikke kan se motivene. Det kan tenkes at verksbeskrivelsene er kopiert fra heftene skrevet i braille, altså punktskrift, som ligger tilgjengelig på et bord i utstillingen. Sånn sett kan tekstene være et forsøk på å få alle besøkende, blinde eller ei, til å se utstillingen fra noenlunde samme ståsted. Det er fint å få et innblikk i hva som ligger bak kunsten, men de konkrete beskrivelsene legger samtidig føringer for hvordan verkene skal leses og kan sette en stopper for friere tolkninger.

I de fleste tegningene er Emilie og London portrettert sammen. Tegningene skildrer stort sett hverdagslige eller drømmeaktige scenarioer. Streken er løs og åpen. Et bilde viser kunstneren og hunden som står side om side under grønne blader og rosa blomster. I den ene poten holder London en lilla sommerfugl, som hun rekker mot Emilie. Motivet er tegnet med penn og fargelagt i en dus fargepalett med tegnestift. Uttrykket er enkelt, nærmest naivistisk. London står oppreist som et menneske og er på størrelse med Emilie, noe som får dem til å fremstå likestilt. 

I nesten alle verkene har Emilie tegnet seg selv uten klær, noe som får henne og London til å framstå som ekstra nære. Det er kanskje uvesentlig hvordan hun er kledd; når de to er sammen, er det deres felles sanseapparat som skaper deres verden. Omgivelser og objekter er nesten ikke til stede i bildene. Kun noen blomster og enkle linjer, for å implisere en dyne eller en sofa, er tegnet inn for å skape kontekst. Tegningene kommuniserer effektivt, det er det essensielle som fremheves.

I utstillingen er det også flere figurative, malte skulpturer i pappmaché og keramikk. Flere tar form som hender. Én hånd ser ut som den skal gi en high five. Den andre hånden gjengjelder ikke hilsenen, men peker i stedet tvers gjennom den første håndflaten. I verksbeskrivelsen står det at Emilie bruker såkalt “bevisst drømming” i sitt kunstnerskap, og at det gir henne materiale til å jobbe kunstnerisk. Denne klardrøm-tematikken er likevel ikke så lett å knytte opp mot utstillingens øvrige kontekst.

En annen skulptur ser ut som en pote som berører en naken menneskefot. Det er også en hånd her som blir slikket på av en hundetunge, og motsatt: en pote som blir berørt av en mennesketunge. Skulpturenes meningsinnhold er tydelig og konkret. Verkene får meg til å tenke på hvordan vi gir og tar imot omsorg fra de vi bryr oss om, enten det er dyr eller mennesker. 

I kjelleretasjen vises verket Doggirl Sphinx, et lite vesen med blond hundekropp og hvitmalte menneskehender og føtter. Skulpturen, som er på størrelse med en valp, er enkel i utformingen og har et naivt uttrykk. Det er lett å trekke assosiasjoner til oldtidens Egypt og andre vesener som er kombinasjoner av mennesker og dyr. Slike mytologiske skapninger er ofte sterke og mektige. Doggirl, They Called Me, er av samme slag: skulpturen tar form som en naken kvinnekropp med hundehode, poter og seks brystvorter. Ifølge Emilie svarer skulpturen til hennes opplevelse av å bli behandlet som en plage når hun og London ferdes offentlig. Kan dette være kunstnerens forsøk på å heve seg over diskrimineringen og omfavne idéen om å være en hundejente? 

Tegningene i kjelleren ligner de som vises i hovedetasjen. Noe å bite seg merke i, er hvor kunstneren legger detaljene. I flere av tegningene er ansiktet hennes kun fargelagt i en lys ferskenfarge, uten et tydelig definert omriss eller annen visuell informasjon, samtidig som at fingre, armer og bein tegnes mer definerte. Det synliggjør hva som kan være det essensielle i motivet. Det som kommer i fokus er Emilie sine armer i omfavnelse av sin hundevenn, eller Londons ømme «hundekyss» mot ankelen til Emilie. I flere av tegningene av London har kunstneren valgt å tegne inn alle brystvortene som en hund har, og den ekstra «tommelen» som står litt lenger opp på poten enn resten av putene. Det er sjelden jeg ser hundetegninger med disse delene av kroppen i fokus, men her får man muligheten til å betrakte en labrador retriever med et nytt og mer følende blikk.

Kinship gir publikum innsikt i et gjensidig avhengighetsforhold, og kan få en til å undre på hvem man selv kunne tenke seg å smelte sammen med, hvis det skulle bli nødvendig. Utstillingen belyser også hvordan samfunnets holdninger til ikke-menneskelige vesener i verste fall kan gjenspeile fordommene som finnes mot folk med funksjonsnedsettelser. Neglisjering og diskriminering skjer, men ved å menneskeliggjøre en hund og dele erfaringer fra det å være blind, kan Kinship bevisstgjøre publikum om våre forestillinger og holdninger, og utfordre oss til å tenke på hvordan vi kan møte hverandre med et mer likeverdig blikk. Det kommer tydelig fram hvor viktige Emilie og London er for hverandre. I dagens individualistiske samfunn legger vi mye stolthet i å greie oss selv, men denne utstillingen forteller noe om gleden i å dele ens opplevelse av verden med andre.

Artikkelfoto: Emilie Louise Gossiaux, Kunsthall Trondheim F. Torstein Olav Eriksen

Emilie Louise Gossiaux’ Kinship på Kunsthall Trondheim står ut desember 2024.