Lateks, voks og nesespill

I september vises utstillingen DagOvald og HaHa Produksjoner ved Heimdal Kunstforening. HaHa produksjoner består av kunstnerduoen Hazel Barstow og Hanna Fauske. På kunstforeningen viser de videoserien DagOvald, sesong 2, i tillegg til individuelle verk.

Man hører dem før man ser dem, men akkurat hva man hører er ikke lett å si. Jeg beveger meg inn i rommet hvor videoene om karakterene Dag og Ovald spilles av. Veggene er dekket med grønt stoff og episodene prosjekteres på et lerret. En benk er plassert midt i rommet, i samme stoff som veggene. Her setter jeg meg, og blir sittende de neste 35 minuttene. Videoene går i loop og fanger øyeblikkelig oppmerksomheten min. Lyden som lokket meg inn i rommet viser seg å være fra en massasjeseanse, og er akkompagnert av stønn og diverse klemmelyder. 

Jeg har allerede sett første sesong med Dag og Ovald på HaHas Youtube-kanal. Karakterene er lett gjenkjennbare i andre sesong også. De befinner seg inne i en campingvogn. Den ene har to grå hårtuster på hodet og den andre har grå bart. Klærne deres er også de samme: skjorter, skjørt og forkle. Stilen deres er noe jeg kunne forventet å se besteforeldrene mine rocke. Det som er mest iøynefallende med karakterene er likevel at de mangler ansikt. Som i første sesong gjør de ansiktsløse figurene dagligdagse ting på en uvanlig måte. I den første episoden jeg ser baker duoen en kaninkake. Den har kaninører i plast, løstenner og et skjell som snute. Den hyggelige atmosfæren blir brutt av en «spissmus» som ser ut til å være laget av sjokoladekjeks. I en stop-motion-sekvens piler musa rundt kaninen og kryper til slutt inn i den. Gjennom udelikate bilder ser vi kaninen bli spist innenfra, implodere, og ende opp like ansiktsløs som Dag og Ovald. 

Episodene som følger er av samme art. Samtalene karakterene imellom er vanskelige å forstå seg på; det er det fysiske spillet som er lettest å tolke. Jeg biter meg merke i et par ting som er annerledes i denne sesongen, blant annet campingvognens nymalte grønne vegger som tidligere var rosa. I forrige sesong kunne man også, i større grad, forstå hva Dag og Ovald sa til hverandre. Jeg opplever et skille mellom lyd og bilde, da det er tydelig at all lyden i videoen er tatt opp i etterkant av innspillingen. Dialektene til karakterene låter som parodier på trønder- og østfolddialekten, men uttrykksmåten er ikke konsistent i alle replikkene. Selv om det sannsynligvis er bildene som skal fremstå mest forstyrrende, på sitt eget, bisarre vis, er det den konstante påminnelsen om at lyd og bilde ikke matcher som setter meg ut.

Det er en barnslighet i Dag og Ovalds væremåte som minner om barne-TV. De enkle, men absurde, handlingene karakterene gjør – som å spise grønt, hårete slim og å klø seg inderlig på leggene mens de tar oppvasken – utfordrer hva som er sosialt akseptabelt. På sosiale medier sammenligner Heimdal Kunstforening HaHas videoverk med Paul McCarthys kunstnerskap – det kan jeg stille meg bak. Måten karakterene snakker til hverandre på og det at de er fanget i et univers hvor en campingvogn utgjør hele verden, minner om denne kunstnerens metode. Særlig McCarthys videoverk Bossy Burger, fra 1991, ligner på videoen av Dag og Ovald. Karakterenes mumling, Barne-TV-estetikken og grisingen er elementer som de to verkene har til felles.

Fargepaletten i Fauske og Barstows videoer er slående. Den er svært gjennomført og er med på å bygge opp om kunstnernes univers. Paletten kan minne om fargevalgene til filmskaper Wes Anderson, og gir følelsen av at det jeg ser ikke skjer i den samme verdenen som jeg lever i. Jeg biter meg merke i en scene hvor Dag og Ovald spiller nese, mest fordi det er lagt opp til at publikum også skal gjøre dette. Når man kommer til det innerste rommet i kunstforeningen møter man på to stoler og et bord, med spilleregler, en spillmatte og mange neser å velge mellom. Vegger og tak er dekket av brunt stoff, og rommet oppleves som en slags grotte. Fra taket henger en lampe dekket av tråder, med hårtuster stikkende ut. Av alle rommene i utstillingen er det her det er hyggeligst å oppholde seg.

Resten av utstillingen består av soloarbeider av Barstow og Fauske. I Barstows utstilling SKOgen er det massevis av latekssko. Disse er hengt opp med gummistrikk fra to espalierer over et par grønne stoffbiter på ca 1 x 2 meter. I enden av rommet står det flere sko plassert oppå hverandre, som et slags alter. Skoene fremstår organiske på grunn av lateksen, som om de er laget av hud. Det er som om de har våknet til liv og beveger seg over slettene av stoff. 

Videre, inn i Fauskes utstilling, ses bildeserien Cheddarpiken presentert i lysbokser. Monteringen får meg til å tenke på reklameplakater. Videre virker fargevalget veldig retro, særlig sammen med de lekne tekstfontene til hvert bilde. Brannbarn og Cocogutt er mine favoritter i denne bildeserien. Førstnevnte viser to unge jenter i brannkonstabelkostyme, hvor de holder på hver sin kanin. Blikket til jenta til høyre virker voksent, som om ansvaret hun har for kaninen er noe hun tar høyst alvorlig. Cocogutt viser en gutt som er malt i ansiktet slik at han ligner apen fra frokostblandingen med samme navn. Overkroppen hans er dekket av frokostblanding, men ansiktet hans avslører ingen følelser. Motivene i Fauskes verk er klissete og skitne. Verkene er godt gjennomførte, men de skiller seg en del fra resten av utstillingen. 

Som tidligere nevnt er det kunstnerduoens fargebruk som imponerer meg mest i denne utstillingen. Rommene er ellers godt utformet, og for det meste er det en rød tråd i verkene som vises. Likevel skulle jeg ønske at Barstows verk hadde skilt seg mer ut fra DagOvald, eller Fauskes mindre. Med mer gjennomtenkte overganger mellom de ulike kunstnerskapene tror jeg utstillingen som helhet hadde fungert bedre. Kropp, hud og skitt er noe av det som venter publikum på Heimdal Kunstforening. Det dypt menneskelige blandes med noe fremmed, men det er så overlappende at man ikke ser hvor det ene starter og det andre slutter. 

DagOvald og HaHa Produksjoner
Hazel Barstow og Hanna Fauske
Heimdal Kunstforening
06.09 – 29.09.24

Artikkelfoto: Hazel Barstow og Hanna Fauske, DagOvald og HaHa Produksjoner, Heimdal Kunstforening F: Heimdal Kunstforening.