Demondans i salongen

Jeg befinner meg på Kunsthall Trondheim, hvor en del av førsteetasjen for anledningen er gjort om til en provisorisk frisørsalong. Forestillingen Cosmetic Demons – A Choreographic Salon: Pop up version er laget av dansekunstner Sindri Runudde og er en del av Multiplié dansefestival. I løpet av tre timer skal tilfeldige personer få ny frisyre mens tre utøvere bidrar med improvisert dans. I mellomtiden kan publikum komme og gå som de vil. En person sitter klar i en stol og får straks på seg frisørkappen. Rommet er belyst av tre store lysrør vendt mot stolen. Til venstre står musikkprodusent Andreas Tilliander foran miksebordet og leverer et improvisert dj-sett. Det blir fort tydelig at frisøren som klipper og styler er profesjonell. 

Dansernes bevegelser fremstår surrealistiske og intense. Dansen ser ut som en blanding av noe mystisk og robotisk, men den er samtidig fri og flytende. Alle tre danserne har på seg hvite t-skjorter og sorte bukser. De har også sorte linser som gjør at irisen i øynene deres fremstår helt utvidet. De danser etter tur, og ser ofte utover publikum, men når jeg møter blikket deres virker det helt tomt. Linsene er et godt virkemiddel for å få frem det litt utenomjordiske ved denne forestillingen. Forestillingen legger opp til et kritisk blikk på temaet forfengelighet siden kunstneren har erstattet speilet i salongen med en dansende demon. 

Når musikken spiller og lysrørene er på, plukker den første danseren opp en rull maskeringsteip og bruker den til å tegne opp en firkant på gulvet. Dette gjentar de neste to danserne også. Firkanten, som definerer rommet mye av dansen foregår i, blir et forankringspunkt for meg som tilskuer. Det oppleves tryggest at danseren holder seg inne i firkanten, jeg blir derfor både nysgjerrig og nervøs når utøveren forlater den. 

Danserne henter frem en oppblåsbar krokodille. Den blåses opp, ligges på og dras bortetter gulvet i løpet av forestillingen. Noen ganger renner det en slimete, grønn væske fra munnen til danserne. Slimet fungerer som en åpenbar kontrast til det forfengelige ved den glatte salong-settingen. Krokodillen og slimet er fremmede elementer her. Når den grønne væsken renner utover danserens prikkfrie, hvite t-skjorte, oppstår det et krasj mellom det ville og polerte. Det kan oppfattes som en kommentar på hvordan vi mennesker ønsker å bli oppfattet og at dette selvbildet ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. 

Tillians musikk er satt sammen av knasende og knitrende lyder som kan forbindes med det å skrape, tygge og knuse noe. Her får støyen imidlertid et rytmisk og musikalsk uttrykk. Jeg oppfatter det som at forestillingen forsøker å si noe om de tankene som kan oppstå hos hver og en av oss når vi er hos frisøren – kanskje sitter vi der i timesvis og ser på oss selv i speilet. Det er jo til å bli litt tullerusk av. De demoniske danserne kommuniserer også noe med frisøren. Jeg plukker ikke opp hva de sier, men det vekker nysgjerrigheten min. I alle tre sekvensene underholdes jeg ved å skifte fokuset mitt mellom frisør, kunde, danser og dj. 

Runudde har skapt et interessant scenisk rom. Musikken og rytmene er lette å følge, publikum nikker med hodene sine og jeg får inntrykk av at flere er investert i det som skjer. Å se på noen bli klippet i tre timer er i seg selv ikke særlig underholdende, men her fungerer det som del av en større helhet. Jeg tror ikke det ene elementet hadde fungert uten det andre; dansen, musikken og friseringen er avhengig av hverandre for å fenge. Forestillingen finner sin styrke i sammenspleisingen av såpass forskjellige elementer.

Til tider opplever jeg dansingen som forutsigbar ettersom de tre bolkene har såpass like rammer og utgangspunkt. Til tross for at dansernes bevegelser er forskjellige, og det personlige uttrykket er spennende, er det ikke variert nok til å holde på oppmerksomheten min gjennom hele forestillingen. Jeg synes forestillingen er original, men den kunne ha blitt bearbeidet mer. Jeg savner en bedre regi og et tydeligere hendelsesforløp, for det er ikke så lett å forstå hva slags narrativ som formidles, bortsett fra de åpenbare krysningene mellom det forfinede og det utemmede. Kanskje hadde det blitt mer spennende med mer variasjon, både i kostymer og sceneoppsett. Forestillingen har flere gode elementer, men blir litt for ensformig for dens varighet på hele tre timer.  

Artikkelfoto: Sindri Runudde, Cosmetic Demons – A Choreographic Salon: Pop up version, Multiplié dansefestival. F: Arne Hauge

Cosmetic Demons – A Choreographic Salon: Pop up version
Sindri Runudde
Multiplié dansefestival
13.-20.04.24