Famlende sorgprosesser

Tommy Høviks utstilling Vinterlys på Babel visningsrom for kunst tar for seg tap av trygghet i verden. Det oppleves både selvsentrert og fullt av vemod.

De fleste verkene i Vinterlys er laget mellom 2018-2022 og er tidligere vist på utstillingen Sank løv til leie og kvist til et bål på visningsstedet Hos Arne i Oslo.  På Babel er disse supplert med ett nytt verk datert 2024. Høvik har en allsidig materialbruk og stiller ut fotografi, videoverk, treskulpturer, installasjoner og neonskilt. I utstillingsteksten refereres det til en samtid bestående av krig og naturkatastrofer, og dette setter klare føringer for hvordan verkene leses. 

Det første som møter meg når jeg kommer inn døra på Babel er en drøy meter med svart vegg i laftet treverk. På veggen henger et fotografi av et par sko. Det er gamle mokasiner i italiensk skinn av godt håndverk, men de er utgåtte. På den andre siden av veggen henger en sort dress med slips og skjorte. Kanskje har den blitt brukt i en begravelse, for rett ved ligger en haug med høstfarget løv med en stålramme i enden, noe som umiddelbart gir assosiasjoner til en gravstøtte. Rammen ser i tillegg ut som et monstergap fordi stålpinnene henger ned mot en hakkete underkant. Disse verkene står tett og kan leses som en helhet. Jeg tolker dem ikke bare som et bilde på et enkeltmenneskes bortgang, men at de også symboliserer en hel verden i endring. Etter koronakrisen og påfølgende kriger har nok mange mennesker mistet noe av tryggheten de hadde før. 

I et vindu står en sort bjørnefigur, omtrent en meter høy, utskåret i tre. Når jeg kommer nærmere merker jeg at den lukter svakt av tjære. Like ved henger en bro fra tråder i taket. Broen er kraftig forkullet, og fremstår svært skjør og falleferdig. Det er bare de usynlige trådene som hindrer den i å gå i oppløsning. 

På veggen henger det en serie fargesterke og iscenesatte fotografier. Et bilde viser en caps i en grønn eng med print av Minecraft-logoen og ordet «Survival». I et annet bilde ser vi grønne trær som er forsøkt dekket til med grønt og brunt kamuflasjebånd. Jeg tenker at imitasjonene vi lager av naturen er ganske så fattige i forhold til ekte vare. I et tredje fotografi vises en svart t-skjorte med en logo for blackmetal-bandet Windir sitt album Likferd. T-skjorten henger over et flettverksgjerde. Referanser til ideen om det norske går igjen gjennom hele utstillingen, i alt fra lafta tre og en klassisk utformet fuglekasse i brent treverk, til foto av norsk natur og kulturelle referanser. Jeg tolker det som en forhandling om norsk identitet, men istedenfor at det ligger en ironisk eller kritisk distanse i behandlingen av identitetsmarkører, får jeg inntrykk av at verkene er faktiske sorgprosesser. Den personlige tonen i utstillingsteksten og det alvorstunge i konteksten gjør at jeg tolker det slik.

I et annet rom henger en rekke fotografier som alle er rammet inn på en bakgrunn av gamle skisser og gulnede ark, noe som gir et nostalgisk preg. Det første bildet er av to fjell med en isbre i midten. Jeg tenker på Storbreen i Leirdalen i Jotunheimen, en isbre som har vært i nyhetsbildet de senere årene som et eksempel på hvor mye isbreene har smeltet på kort tid. Bildet er famlet i fargene med et klart blåstikk som gir det en tidskoloritt. To personer er  også avbildet, de ser små ut i det store landskapet. Verkets tittel, som også er skrevet med håndskrift i bilderammen, oppleves ledende: Nostalgisk skyldfølelse. Skal vi klamre oss til nostalgien, og klarer vi da å forholde oss til virkelighetens problemer?

Dette er et spørsmål som også møter meg i det siste bildet i rekken. Her vises et ultralydbilde av et foster fra mars 2022. Høvik skriver i utstillingsteksten at siden sist gang dette verket ble vist er datteren hans blitt født, og at «lyset» som datteren tilfører livet hans, reflekteres i han selv. Det sentimentale i uttrykket og de lyse fargene i denne bildeserien skaper en kontrast til de sortbrente treskulpturene og tilfører utstillingen et anslag av optimisme. Behandlingen av klimaendringer og kriser kontrasteres med denne romantiseringen av det å sette et barn til verden. Et ultralydbilde er likevel veldig personlig og føles fremmedgjørende for meg som publikummer.  

Videoverket Vinterlys er laget spesielt for denne utstillingen. Den vises i et avgrensa rom der det også er mulig å gå inn i et nytt, mørklagt rom til venstre for skjermen. Jeg blir stående mellom rommene. Jeg lurer på om det er meningen at jeg skal oppdage noe mer her i mørket, men jeg greier ikke å fange opp noe. Jeg opplever rominndelingen som forstyrrende fordi den gjør det vanskelig å fokusere på hva som skjer i videoen. I filmen vises et hav hvor fargene er helt utbrent. Det tar tid for blikket å venne seg til bildet. Lydsporet er fra norske nyheter etter at eks-president i USA, Donald Trump, hevder at han ikke vil hjelpe NATO-landene hvis Russland angriper. Journalistene snakker om forhåndsregler man burde ta hvis det blir krig og om det å være et medmenneske. Filmen avsluttes med et klipp av Høvik og datteren, der de står ute i regnet og pludrer om hvor fælt været er. Det poetiske potensialet i verket kveles av et veldig direkte lydspor og kunstnerens interne familieforhold. 

Jeg kan kjenne meg igjen i Høviks sorg over noe som har gått tapt, og noen av verkene i utstillingen frembringer denne følelsen hos meg. Likevel mener jeg at utstillingen har for lite tolkningsrom. Den preges i stor grad av kunstnerens subjektive liv. Tap av identitet er i utgangspunktet et tema som kan åpne opp for flerfoldige retninger og tolkningsmuligheter, men i Vinterlys oppleves det dessverre som at svaret er gitt på forhånd. 

Tommy Høvik
Vinterlys
Babel visningsrom
15.03. – 14.04.24