Fra ironi til apati

Verkene i Einar Grindes Noe må vi kunne enes om på Babel visningsrom for kunst spiller på kjente elementer fra politiske demonstrasjoner og bevegelser. Hoveddelen av utstillingen består av refleksgule paroler på store faner og fyller hele rommet mot gaten. Innerst i lokalet kan man sitte på saccosekkutgaver av de svarte hestene vi kjenner fra Grindes tidligere produksjon, mens man ser en video som også viser paroler. Videoverket inneholder dessuten sang og musikk, som er viktige virkemidler i demonstrasjonsbevegelser. På den ene veggen henger en gitar som visstnok skal ha tilhørt den politisk engasjerte folkesangeren Woody Guthrie. I tillegg er teksten til Ellinors vise, en sang som står sterkt i arbeiderbevegelsen, inkludert i utstillingsheftet. 

Kunst som er tungt politisk ladet kan virke overfladisk og platt hvis situasjonen som kommenteres er mer kompleks enn det kunstneren gir uttrykk for. Hos Grinde, derimot, oppstår det en interessant spenning mellom de slagkraftige parolene og det lette uttrykket i fanene. Slagord som «vi som ikke bygde landet, vi som ikke skal arve jorda», «power privilege property» og «evig vekst og tro til Dovre faller» står skrevet i store bokstaver på gjennomsiktig plast. Ordlyden i de kapitalismekritiske parolene er ikke noe man vanligvis ser i demonstrasjonstog, de minner mer om slagord man finner i graffitikulturen – som også er en protestform med lange tradisjoner. 

Fanene henger fra taket i usynlig fiskesnøre, slik at de blafrer når man beveger seg mellom dem. Det gir en følelse av å befinne seg i restene av et demonstrasjonstog, der alle demonstrantene har forsvunnet. Kanskje er tvetydigheten som ligger i kontrasten mellom de florlette fanene og de kraftige parolene et hint om at protestbevegelsene har mistet sin slagkraft. Har apatien tatt over i dagens samfunn, slik at vi ikke orker å engasjere oss utover litt re-posting på Instagram?

Den visuelle kontrasten er stor mellom de luftige fanene og det mørke filmrommet som viser videoverket Det jeg drømte om. Drømmer kan være optimistiske fremtidsvisjoner, som i Ellinors vise eller i Martin Luther King Jr.s kjente tale, men de kan også være marerittaktige og destruktive – som for eksempel i Francisco Goyas kjente etsning Når fornuften sover, kommer monstrene. Nettopp dette motsetningsforholdet spiller Grinde på i video-loopen som hovedsakelig består av et endeløst demonstrasjonstog hvor alle demonstrantene er samme person: et ansiktsløst, skallet menneske i hettegenser. Det dukker opp paroler her også, på faner som svever i folkemengden. Menneskene i videoen får meg til å tenke på skinheads, som både kan assosieres med punkere og nynazistiske bevegelser. Demonstrasjonen kan fort fremstå mer truende enn håpefull.     

Det kan virke litt enkelt å stille ut slagord på denne måten, men tvetydigheten i utstillingen gir verkene en dybde som redder dem fra å bli for banale. Slik klarer Grindes kunst til en viss grad å romme flere aspekter enn det kvasi-aktivistiske. Likevel mister videoverket noe av sin kraft ved å være litt for langt, samtidig som noen av slagordene ikke har like god snert som i de fysiske verkene. Motsetningsforholdene er tross alt det mest interessante i denne utstillingen, og når mobben går med en parole hvor det bare står «NEI» blir ikke tvetydigheten ivaretatt like godt som i de analoge fanene. De siste lykkes i å formidle ulike problemstillinger ved politisk aktivisme gjennom subtil bruk av formale kontraster og ordlyd. Det gjør utstillingen nyansert, noe som kler den godt. 

Einar Grinde
Noe må vi kunne enes om
Babel visningsrom for kunst
26.01. – 03.03.24