Bestefars øks

Det finnes en klassisk, engelsk regle som går cirka sånn:

This is my Grandfather’s Axe
My Father replaced the handle
And I replaced the head

Reglen handler om hvorvidt en gjenstand er den samme, selv etter at alle bestanddelene er byttet ut med nye deler. I overført betydning kan man også tenke seg at det handler om taus kunnskap, og hvordan den blir overført fra en generasjon til den neste. I år er det 90 år siden billedhugger og multikunstner Nils Aas ble født. For å markere dette har Nils Aas kunstverksted på Inderøy arrangert en serie utstillinger, som i oktober ble avrundet med gruppeutstillingen Arvegods. Der deltar 10 etablerte, norske kunstnere, alle med tilknytning til Trøndelag. Av Aas selv er det inkludert et verk, Arvegods (2001-2002), en to meter høy treskulptur i furu, formet som en kniv, hvor skaftet utgjør sokkelen. Det er en forstørret kopi av et arbeidsredskap som Aas arvet av sin onkel i 1975. På et bilde av den opprinnelige kniven kan man se at den var godt brukt, den er slipt så mye at eggen er i ferd med å forsvinne. 

Den håndverksmessige arven kommer mest til syne i trearbeidene, for eksempel i Tore Reischs skulptur Vind vind med samme sinn (2021), eller i Øystein P. Lønviks og Erlend Leirdals arbeider. Førstnevnte viser en større skulptur i furu. Slik tittelen indikerer består den av vimpler på trepåler som ser ut til å ha vært utsatt for vær og vind, og nå er det bare stativene og noen filler igjen. Skulpturen er realistisk utformet, men treverket har også tydelige skjæremerker, som peker tilbake på teknikken. Det får meg til å tenke på digitale penselstrøk laget for å se ut som analoge merker. Lønvik skjærer i almerot, og kombinerer denne med kalkstein i sin skulptur Gull og tause skoger (2023). Alm er en tresort som er hardt utsatt for almesyken. I Sverige kan man finne hele skogsparti med skjeletter av døde almetrær. I Norge har ikke almen vært særlig hardt angrepet, siden den ikke er like utbredt her. Treverket til almen er kjent for å være dekorativt og gyllent, der roten har særlig livlige tegninger. Dette ser vi også i skulpturen, der treet ligner en eksplosjon eller foss som sprenger seg ut fra kalksteinen og fortsetter over kanten i den nedsenkede delen av utstillingsrommet. Steinen er på sin side også grovhugget, og ser noe mindre bearbeidet ut, bortsett fra et oppdelt parti hvor noe av steinmassen er erstattet av almeroten. Inngrepet påvirker ikke balansepunktet til den stødige kalksteinen som bærer vekten av skulpturen. 

Leirdals Uten tittel (2023) er et passende eksempel på tematikken som Arvegods behandler. Verket består av furudeler satt sammen i en rammestruktur og minner om en dansende figur. Det  er både lekent og dyktig gjort. Treverket er rått og ubehandlet, men også nøysomt skulpturert, uten å være overbehandlet. 

Naturen har en sentral rolle og er tydelig til stede i flere av verkene. Christer Gleins verk Golem (2022-2023), som består av malt og umalt papir på lerret, har en overflate som nesten kan ligne sagspon. I verket avbildes en massiv figur som vokser opp mot en blå bakgrunn, fordelt på tre lerret. Selv om tredelingen kanskje er noe man først og fremst forbinder med alterkunst, leder tittelen tankene til jødisk mytologi, og beretningen om et vesen skapt av leire, steiner og jord. En golem er menneskeskapt, og får egenskaper avhengig av hva skaperen fyller den med. Det samme kan man kanskje si om naturen, som noe som verken er ondt eller godt i seg selv, men påvirker livene våre avhengig av hvordan vi behandler den. 

I bildeserien Calving Glacier VII  (2022) har Anne-Karin Furunes brukt et avisfoto som utgangspunkt. Fargene rød, grønn og blå er påført lerretet som prikker av akrylmaling. Dette er de fargene som det menneskelige øyet oppfatter best. Kontraster, lys og skygge er skapt gjennom at kunstneren fysisk stanser ut hull i lerretet. Teknikken og størrelsen på bildet gjør at betrakteren må stå på en viss avstand for å se hva motivet forestiller. Verket leder tankene til forholdet til naturen, siden isbreene er truet av menneskeskapte klimaendringer. Ann Iren Buan viser tegningen Vi står på sammenraste hull (2022). Verket består av tørrpastell på papir, opphengt over en eikepinne. I den ytterste delen av arket er det revet hull, mens den innerste delen er et helt stykke papir holdt i en mørkegrønn farge. Det ytterste laget er i stor grad utvisket, og får verket til å minne om et topografisk fotografi av et arkipel, små øyer som ligger spredt i havlandskapet. De avrevne kantene kan også minne om krystalldannelser eller grottelandskap, og sammen med tittelen kan man kanskje også tenke seg at det handler om hvordan vi bruker naturen.

Med Uten tittel (2023) fyller Solveig Bergene en hel vegg med to store ark som er dekket av et rutenett fylt med akvarellmaling og blyanttegninger i organiske former. Verket er holdt i naturtoner. En sirkel sentralt i bildet er grønn, på en gråsvart bakgrunn. I motsetning til Furunes’ bilde mister man ikke informasjon selv om man går nærmere Bergenes verk, snarere blir man belønnet med flere detaljer og ytterligere mindre figurer, som til sammen danner den største sirkelen. Figurene er stort sett ornamenter, mye bladverk og øyne. Verket kan også tolkes som et kart, enten over denne planetens bestanddeler, eller noe fra det hinsidige. Detaljrikdommen gjør at man lokkes til å bruke tid ved verket.

Veslemøy Lilleengen har en åpenbar kobling til naturen i sitt verk Jordtanker (2019-2020). Det består av en selvlaget kunstnerbok og en kurv med glatte, håndformede kuler av jord. I boken beskriver Lilleengen sitt forhold til jord, om angst for å bli begravd levende, men også om en følelse av tilhørighet, om opphav og tradisjoner. I mine øyne er det ikke en tydelig kobling til det håndverksmessige, som jo ellers ligger som en ramme rundt utstillingen, i dette arbeidet av Lilleengen. Det krever selvfølgelig et visst håndlag å få til disse kulene, her har kunstneren hentet inspirasjon fra Japan i senere tid. Det er tydelig en teknikk som Lilleengen behersker, men det blir ikke eksperimentert eller videreutviklet i like stor grad som vi kan se i utstillingen for øvrig. Boken blir derfor stående igjen som den viktigste delen av dette verket.

Utstillingen Arvegods presenterer ti trønderske kunstnerskap som isolert sett er kompetente på hvert sitt felt, og gir et innblikk i hva disse kunstnerne jobber med. Om jeg skulle påpeke noe særskilt i denne sammenheng kunne utstillingen gjerne hatt et større mangfold i kulturelle bakgrunner og uttrykk. I tillegg er det ikke alltid like klart hvordan arbeidene og kunstnerskapene forholder seg til utstillingstematikken og -tittelen, og hva som menes med arv i denne sammenhengen. Noen av verkene kan åpenbart sies å stå i en materiell eller tematisk relasjon til Aas og skulpturen som er utgangspunkt for utstillingen: De er utført i samme eller lignende teknikk og materiale, eller har naturen som et tematisk utgangspunkt. I andre verk er forbindelsen derimot svakere, noe som svekker utstillingen som helhet.

Arvegods
Nils Aas kunstverksted
14.10. – 22.12.23