Lukten av en skulptur

Hvor tilgjengelig er egentlig kunst for mennesker som ikke kan se? Ved Nasjonalmuseet ble det i 2020 arrangert en rekke omvisninger for folk med synsnedsettelse. Det er materiale fra disse omvisningene som utgjør utstillingen Berøringstur av Ellen Henriette Suhrke, vist ved Babel visningssted for kunst. Hele utstillingen består av to videoer og tre fotografier. 

I en av filmene stryker en mann hendene sine over en steinskulptur, mens en kvinne forteller ham hva det er han tar på. Mannen er blind og har en sterk hørselsnedsettelse. Han beveger hånden ned langs midten og opp på siden av skulpturen. Lyden av hud mot ru stein gir meg antydning til gåsehud. Det er som om jeg er der og tar på verket sammen med ham. Mannen lurer på hva slags farge skulpturen har og om den er gjennomsiktig. «Den er opak», sier kvinnen, «tett og lys». «Den er ikke kald,» halvveis konstaterer, halvveis spør han. 

Når mannen kjenner på skulpturene, står det en kvinne bak ham i tillegg til omviseren. Denne kvinnen bruker hånden sin til å tegne på ryggen til mannen. Med tegnspråk forklarer hun hva som blir sagt, og jeg blir på en måte en del av samtalen når jeg får se hvordan de kommuniserer. Siden jeg kan høre når mannen fører hånden over de grove overflatene, blir dette en sanselig opplevelse for meg også. Når han lukter på skulpturene, tenker jeg på hva de lukter. Mannen har en tilgang til verket som jeg ikke har, siden jeg ser det hele på en skjerm, men min opplevelse er også unik. Selv er det synet og hørselen min jeg bruker, altså er min sanseopplevelse stikk motsatt av hans. Det er et smart grep som fungerer ypperlig!

I motsetning til det sanselige ved Berøringstur, er fotografiene og videoene er todimensjonale og liksom litt distanserte i formen. Veggene er nesten tomme, videoen og de tre fotografiene i hovedrommene krever ikke mye plass. To små fotografier er i sort-hvitt og videoen har duse farger, dette gir et svalt og luftig uttrykk. Siden utstillingen handler om funksjonsvariasjoner med påfølgende begrensninger og muligheter, gjør den meg nysgjerrig på hvordan forskjellige mennesker har ulike opplevelser av kunst. Jeg tar meg i å undre på hvor tilgjengelig Berøringstur på Babel er for mennesker med funksjonsnedsettelser. Jeg kan ikke se noen rampe ved trappa utenfor døra. Utstillingen får meg til å tenke på hvor tilgjengelig kunst egentlig er. 

Sånn sett er det forfriskende med to fotografier som er innrammet med glass eller plast hvor overflaten er dekket av blindeskrift. Fotografiene viser ulike utsnitt av en fot i marmor: Tær og hæl, fra den mye større skulpturen Ung mann og kvinne av Gustav Vigeland. Her er det lagt opp til at man skal ta på verkene. Blindeskriften skal være en beskrivelse av motivet, og bortsett fra denne er det ikke noe særlig informasjon tilgjengelig om fotografiene eller Vigelands skulptur. Kanskje er det den som mestrer blindeskrift som får best kjennskap til dette verket. 

En interessant side ved verkene er at de presenterer ulike kunstuttrykk og former for kommunikasjon. Her får vi kjennskap til antikke skulpturer og funksjonalistisk arkitektur gjennom videomediet. Jeg blir oppmerksom på mediene som uttrykk for tiden de ble laget i.

I utgangspunktet trodde jeg at utstillingen kun handlet om tilrettelegging av kunstopplevelser. Men Suhrke er opptatt av å vise alternative måter å oppleve kunst på. Ved å bruke andre sanser enn det som for mange er de mest åpenbare, for eksempel syn og hørsel, får man innblikk i flere sider ved kunsten. Kanskje er berøringsturer noe man i større grad burde legge opp til, uavhengig av funksjonsnivå.

Berøringstur
Ellen Henriette Suhrke
Babel visningsrom for kunst
14.04 – 07.05.2023