En sjelfull tidsreise

Dansekompaniet Tabankas forestilling Jazz ain’t nothing but soul vises i forbindelse med Multiplié dansefestival i Trondheim. Forestillingen bygger på afrikanske og karibiske dansetradisjoner som har vært viktige i kampen mot diskriminering, og er engasjerende samtidig som den spiller på et bredt følelsesregister. På scenen er det seks dansere i tillegg til sangere og musikere.

Før forestillingen begynner blir publikum bedt om å ta del i et drikkoffer eller “libation”, hvor væske helles ut for å ære en gud eller minnes en død person. Sammen skal vi rope navnene til noen vi har kjær eller finner inspirerende. På den måten ønsker scenekunstnerne å skape et investert og deltakende publikum. Røyk sprer seg som et teppe utover gulvet, og når rytmene starter beveger første danser seg ut på scenen. 

Danserne tar oss gjennom det som kan tolkes som ulike epoker i tiden. Når en danser synker ned mot gulvet, som om hun bærer en tung bør, akkompagnert av bevegelser som minner om piskeslag, dannes sterke assosiasjoner til slaveriet i USA mellom 1600- og 1800-tallet. Senere går danserne mot publikum i en halvsirkel, med hevet knyttneve. Dette kan være et symbol på opprør, blant annet knyttet til Black Power-bevegelsen på 1960-tallet og dagens Black Lives Matter. Plutselig høres en stemme fra ingensteds som leser opp et dikt. Etterpå er vi tilbake til dansen, som fungerer i et harmonisk samspill med sang og rytmer. Her kommer jazzen til uttrykk. Låten Say my name gjør inntrykk på meg. Den handler om å bli lyttet til og anerkjent som menneske.

Jazz oppstod i New Orleans og har sine røtter i blues, som igjen kom fra spirituals – sanger som oppstod blant slavebundne afrikanere i sørstatene i USA. Spirituals ble ofte sunget som “call and response”, altså at enkelte verselinjer ble besvart av et kor. I Tabankas forestilling brukes jazzen som en utforskning av samarbeid, improvisasjon og som bindeledd mellom dans, sang og musikk.

Forestillingen løftes av en utrolig sterk vokal fra Stian Ehiabhi Omole Jensen. Den klokkeklare stemmen hans fyller hele rommet og gir meg gåsehud nedover ryggen. Det samme kan sies om danserne, selv om noen av dem virker usikre på rekkefølgen i koreografien. Samarbeidet danserne imellom krever at de speiler hverandre og fungerer som en enhet. Spesielt de tre kvinnelige danserne beveger seg med stor presisjon og innlevelse. Flagrende skjørt og bånd som følger kroppenes bevegelser forsterker kontrasten mellom myke og harde overganger. 

Bortsett fra den bakenforliggende tematikken vedrørende menneskerettigheter og diskriminering, kan jeg ikke se at det er noen tydelig utvikling eller oppbygging av narrativ i forestillingen. Slik jeg oppfatter det, følger mange av dansenumrene et ganske likt bevegelsesmønster og intensitetsnivå. Det gjør at jeg noen ganger lurer på hvor forestillingen vil hen, eller føler at jeg har sett det samme før.

Forestillingen gir et innblikk i afrikanske og karibiske dansetradisjoner, og som tilskuer er det givende å bli inkludert i disse. For min egen del er det spennende å oppleve kultur og tradisjoner med røtter langt utenfor Norge. Jazz ain’t nothing but soul er i tillegg et kraftfullt møte mellom dans, sang og musikk hvor engasjerende rytmer og uttrykksfull dans blir gode virkemidler for å formidle temaet i forestillingen. Jeg berøres av historiene bak og blir fanget av rytmene. 

Jazz ain’t nothing but soul
Tabanka dance ensemble
18. og 19. mars 2023
Multiplié dansefestival