Lek og dødsalvor

Sengen er hovedmotiv i Nirmal Singh Dhunsis serie av guache-tegninger fra 2012, som for tiden vises på Steinkjer kunstforening. Alle bildene er laget med utgangspunkt i en periode hvor kunstneren selv var syk og sengeliggende, og viser mennesker i relasjon til sengen, som oftest fastlenket i den. Sengen bærer mange konnotasjoner, og her er den særlig et sted for lengsler, ensomhet, sykdom, angst og død. I hvert bilde er sengen dekket med et rød- og blåmønstret sengeteppe – en direkte referanse til Edvard Munchs maleri Selvportrett. Mellom klokken og sengen, som Munch malte året før han døde av lungebetennelse. Dhunsi selv er både indisk og norsk, og i kunsten bruker han referanser fra begge kulturer. I Norge er sengen noe høyst privat, mens i India er den et møtested for samtaler mellom venner og familie. Ved kunstforeningen får vi ta del i både skjulte og delte opplevelser.

Det første bildet som møter meg i inngangspartiet viser en kvinne i en oransje drakt med et skulende blikk under hetten. Bak henne står det en serie tomme senger. Hun blir en slags stum vokter. I neste rom er det en samling av åtte tegninger på sort papir som suger blikket mitt til seg. De klare fargene fra maling og tusj står i sterk kontrast til den sorte bakgrunnen. Strekene er både kaotiske og lekne. Sveipende blyantstreker illustrerer lenker som holder menn fast til senger. Flere av bildene har forklarende tekster i slurvete løkkeskrift som er vanskeligere å tolke enn selve bildene. Jeg får assosiasjoner til tegneserier, men velger etter hvert å unngå å lese teksten for heller å åpne opp for tolkningsrom i motivene. To ord trenger likevel gjennom hos meg, de repeteres i mange verk: “Lånt seng”. Ordene skaper en assosiasjonsrekke rundt hva som skjer etter at man har forlatt sengen, for enten å bli frisk eller å dø. Frihet fra sengens lenker, uansett utfall. 

Opphenging av bilder uten ramme, i små klynger eller enkeltvis bortover, er med på å skape et narrativ i utstillingen. De fleste mennene har på seg en turban, et hellig plagg i den indiske religionen sikhisme. Kanskje er det religionens lenker som holder figurene på plass, men utstillingen er tvetydig på dette punktet. I én serie er alle mennene med turban også plaget av en ståpikk under buksa, fastlenket til sengen med armene bundet. En mann har en PC på fanget mens pikken lyser av røde, vibrerende streker, men han er bundet og forhindret fra å gi etter for sin lyst. Det er uunngåelig at tankene vandrer til ensomme menn i dagens norske samfunn, samtidig som tegningen bringer på banen ulike religiøse gruppers moralske syn på seksualitet. I et annet bilde bærer en hettekledd mann en seng der det ligger en annen mann fastbundet. Begge med ståpikk under buksa. Er mannen med hetta en slags bøddel som bærer sin egen og andre menns bør på sine skuldre? Hvem eller hva er det som skal ofres? 

Det religiøse har også en litt lysere og underfundig undertone. I et bildeoppsett har en mann fått et blått ansikt, lik den hinduistiske guddommen Krishna. I tegningen under kommer det et stort rør inn i bildeflaten fra oversiden og suger til seg alle farger og mønstre slik at bildet tømmes. Er det muligens en komisk allegori på Guds hånd? Eller er det helsevesenet som står på dørterskelen til den døende og venter på å tømme rommet for å kunne gi det til noen andre? Det er nemlig noe institusjonsaktig ved de enkle, funksjonelle stålrørssengene som stables ved siden av hverandre. De får meg til å tenke på skjebnen til gamle mennesker på sykehjem.

Enkelte kvinner finner vi også. De er ikke lenket fast, men står med ryggen til betrakteren og ser mot sengene som er avbildet. Kanskje har de rollen som beskytter og omsorgsperson, men i møte med tomme senger blir de også sørgende pårørende. De må ta farvel med sine menn, lik kvinner i norsk kunsthistorie som speider utover havet etter fiskebåtene som aldri kommer tilbake.

Den tegneserieaktige stilen, de sterke fargene og de eksplisitte kulturelle referansene gjør at utstillingen blir en leken utforsking av eksistensielle tema. Det er samtidig for mange historier og inntrykk til at jeg klarer å ta inn alt. Dhunsis bildeserie består egentlig av mange flere tegninger enn det som er utstilt på Steinkjer kunstforening, og til tross for at det er gjort et utvalg, så kunne utstillingen vært enda strammere. Det er alvor, vold og sorg i mange motiv, slik som i en tegning der en mann ligger i sengen med dryppende rød malingssprut rundt seg. Derfor behøver og fortjener hvert enkelt bilde plass til å fordøyes.

Nirmal Singh Dhunsi
BED
Steinkjer kunstforening
11.03. – 26.03.2023