Dekoding av tradisjonen

Hva er koblingen mellom den britiske matematikeren Ada Lovelace og den svensk-norske vevkunstneren Hannah Ryggen? Akkurat som Ryggen var Lovelace en kvinnelig pionér innenfor sitt felt. Lovelace utarbeidet det første dataprogrammet, men ikke nok med det; hun så koblinger mellom veven og kodespråket. Mønstrene som kommer til syne i et vevdtøystykke ligner de mønstrene som finnes i det binære systemet i datamaskiner som består av nuller og ett-tall. 

Denne sammenhengen er utgangspunktet for utstillingen Unweaving the binary code ved Kunsthall Trondheim, en av flere utstillinger under årets Hannah Ryggen-triennale. Gruppeutstillingen består av ett verk av Hannah Ryggen og bidrag fra elleve samtidskunstnere. Det er Ryggens billedvev Dikt av T.S. Eliot (1952) som er omdreiningspunktet for en større undersøkelse av veving, tradisjon og teknologi. 

Både den binære maskinkoden og det todelte systemet i vevingens varp og veft er metoder som brukes til å skape ny informasjon. Dermed kan tradisjonelle motpoler utforskes slik at det åpnes for en større bredde av rammeverk. Utstillingen sammenligner for eksempel kategorier som det feminine med det maskuline og det tradisjonelle håndverket med dagens høyteknologi. 

Pearla Piagos Wave Shaper (2020) er et av verkene der elektronikk og vevtradisjon blir sammenkoblet. To håndvevde, rektangulære tekstiler henger fra taket og på gulvet står seks glasskolber fylt med vann. I de gråblå tekstilene har Piago vevd inn metalltråder som transporterer lyd og registrerer publikums bevegelse rundt verket. Også de seks glasskulpturene er med på å skape lyd når vannet i glassene beveger seg. Wave Shaper er med dette en interaktiv lydinstallasjon og resultatet blir en audiovisuell opplevelse som publikum selv kan være med på å skape. I samspillet mellom den tradisjonelle veven og nyere teknologi aktiveres sansene og verket blir en interessant utforsking av de to motpolene.

Tabitha Nikolai, på sin side, tar tak i egne erfaringer som transperson i Ineffable Glossolalia (2017). En stasjonær datamaskin byr på en kompleks virtuell verden, hvor publikum beveger seg rundt ved hjelp av datamus og piltaster. Verket, som ligner et pixelert og absurd dataspill, tar utgangspunkt i Nikolais kjønnsidentitet. Man beveger seg gjennom ulike rom; hvert rom byr på noe nytt og ingen av dem er like. Noen av rommene virker hjemmekoselige, mens andre gir en ubehagelig og kald følelse, med sterile vegger og flakkende lys. Inne i flere av rommene blir man møtt med utklipp fra ulike internettfora der folk har delt anonyme, hatefulle ytringer mot blant annet transpersoner. Dette tydeliggjør hvilken tematikk verket faktisk undersøker; dataspillet blir noe mer enn kun underholdning, det blir en kilde til refleksjon. Ineffable Glossolalia oppleves som å være inne i noens hode. Vi får ta del i personlige og intime aspekter ved kunstnerens kjønnsidentitet.

Utstillingens interaktive aspekt samsvarer godt med Hannah Ryggens politiske og humanistiske engasjement. I tråd med Ryggens budskap blir man oppfordret til å være noe mer enn en passiv beskuer. I Ineffable Glossolalia er det nettopp interaktiviteten i verket som engasjerer. Ved å la hver enkelt publikummer utforske den virtuelle verden på egenhånd, kommer man tett på tematikken. 

Flere edderkopper spinner seg inn i denne utstillingen. Det er ikke tilfeldig, for i gresk mytologi ble veversken Arakhne forvandlet til en edderkopp da hun påberopte seg å være dyktigere enn selv vevgudinnen Athene. Ann Lisegaards installasjon Spinning and Weaving Ada (2016) baserer seg på denne myten. Verket består av en 3D-animasjon og tolv speilskulpturer som skaper et landskap med et digitalt uttrykk, men som baserer seg på analoge teknikker der speil reflekterer lyset fra projektoren. Omgitt av speil og grønt lys blir publikums eget speilbilde med som en del av verket. Animasjonen viser en edderkopp som spinner et nett med navnet til Ada Lovelace. I verket blir Lovelace til en ny Arakhne. 

Vevtradisjonens mytologiske opprinnelse blir også tematisert i Marilou Schultzs Navajo Weavings` Lens Through Technology (2022). Billedteppet viser en fungerende QR-kode som fører en til søkeresultatet for «Navajo rugs dine weavings org». Navajo-mytologien forteller om nettopp edderkoppen som lærer mennesket vevkunsten. På denne måten speiler verkene til Schultz og Lisegaard hverandre og fletter sammen moderne teknologi med urgamle historier.  

I Unweaving the binary code blir Hannah Ryggens verk, Dikt av T.S. Elliot, et sterkt utgangspunkt for samtaler om hierarki og maktstrukturer. Her presenterer Ryggen kjærligheten som en drivkraft i skapelsesprosessen. Ryggens billedvev og de andre arbeidene i utstillingen blir en påminnelse om hva som driver oss til å bryte med etablerte strukturer. 

Utstillingen kan virke abstrakt eller uhåndgripelig, da den undersøker en tematikk som er både komplisert og tung. Likevel har den mange gode sider ved seg. Spesielt interessant synes jeg de interaktive aspektene ved utstillingen er. De gir meg følelsen av å selv være med på å dekode rigide strukturer. 

Artikkelbilde: Mercedes Azpilicueta, The Liutenant-Nun is Passing: An Autobiography of Katalina, Antonio, Alfonso and More (2021). Foto: Daniel Vincent Hansen.

Hannah Ryggen Triennale 2022: Unweaving the binary code
Kunsthall Trondheim
25.03 – 07.08.2022