Urdans blant korps og lørdags-shoppere 

Inn fra venstre på Cicignons plass, en kald, våt og elendig grå lørdag formiddag, kommer danseren Mariama Fatou Kalley Slottøy gående med sterk og stram holdning. Ved første øyekast kan det se ut som hun jobber i brannvesenet: Hun har nettopp tatt av seg hjelmen og går nå fornøyd avsted med vissheten om at hun har reddet et helt nabolag fra å brenne ned. Den sorte drakten hun har på fremstår som noe en kan overleve det meste i. Den har både noe ur-aktig og futuristisk over seg. Den er godt polstret og har mengder med lommer og reimer. Når hun skifter fra stolt gange til dansemodus forandrer også drakten karakter. Reimene blir lemmer og fliker blir til ekstra bein eller klør eller vinger, og jeg tenker at det der, det er en perfekt drakt om en skal gjemme seg i et rørsystem under jorden. Det at en kan få slike tanker om en drakt er et godt tegn. 

Jeg ser på Fictions of the flesh, en danseforestilling laget av Ingrid Fiksdal, Fredrik Floen og Mariama Fatou Slåttøy og som er en del av Multiplié dansefestival 2022. Forestillingen skal foregå i cirka to timer. 

Danseren lager formasjoner med kroppen, hun gjør strekke- og bøyebevegelser, og innimellom noe som kan minne om bevegelsene til en dukke som henger i tråder. Det foregår fortsatt ute på plassen, i snø, og menneskene som haster forbi tenker nok at hun der er en som har fått i seg litt for mye av noe. Utøveren transformerer seg stadig, som om det pågår en indre kamp. Hun synker sammen, før hun blomstrer opp og faller ned igjen. Med ett er hun en krabbe, og rett etterpå ser hun mer ut som en haug med utstyr. 

Jeg skulle ønske at jeg tilfeldigvis gikk forbi. At jeg, som mange av de som passerer her, ikke visste at dette var en danseforestilling. For deres skyld ønsker jeg at kamerateamet ikke var så synlige, slik at overraskelsen og undringen over hva dette er kunne ha vart litt lenger. 

Slåttøy danser inntil skulpturen av Hommelviks store sønn Johan Nygaardsvold en stund før hun blir rak og stram igjen. For en utstråling hun har når hun går! Hun skinner. Jeg og noen flere følger etter. Hun bytter mellom å bevege seg med styrke og å danse på en måte som ikke er vanlig i Trondheim sentrum en lørdag formiddag. En vi passerer sier at han gjerne skulle hatt i seg litt av det hun har tatt. Kamerafolkene er borte. Det er bra. 

Vi går inn i Olavshallen som er fylt av lørdagshandlere som søker ly fra det dårlige været og folk som skal se norgesmesterskapet i korps. Danseren gjør formasjoner og krabber mellom mennesker og instrumenter. Det er påfallende hvordan folk forholder seg til et menneske som oppfører seg annerledes enn det som er normalen. Reaksjonsmønsteret når de oppdager henne går på kort tid fra avsky til forundring før det ender opp i begeistring. 

På første stopp er det like bak henne en familie der alle driver med korps. Disse blir intervjuet av en entusiastisk reporter. Scenarioet med masse folk som virrer rundt, hun som danser og de som snakker, setter standarden for resten av opplevelsen. En opplevelse som er, om en ser bort fra det triste med hvordan folk spontant reagerer på henne, befriende, morsom og suggerende. 

Danseren tar oss med opp i etasjene hvor et helt korps gjør at vi mister henne av syne. Det føles som å være med i et spill der oppgaven er å finne henne. Vi ser etter henne blant ymse bagasje, vi tror vi ser henne her og der, og vi blir antageligvis med på et portrettfotografi av korpsmusikanter. Vi prøver å forklare for en vakt hvordan hun ser ut. Han ler og rister på hodet. Når vi tror vi har henne blir vi distrahert av en stor applaus og et nytt korps gjør at vi mister henne nok en gang. Når vi til slutt finner henne danser hun rundt en stolpe mens en mann med cowboyhatt stirrer utfordrende på henne. Jeg tenker at dette er et perfekt, absurd øyeblikk. 

Jeg kunne ha fulgt etter en stund til, men etter en time sier jeg meg fornøyd og lar henne fortsette ferden uten meg. Det er ikke lagt opp til at du må få med deg alt og forestillingen er like mye for de som vet hva som foregår og de som tilfeldigvis ramler inn. Effekten av at forestillingen ikke foregår på en scene, men ute og inne i Trondheim sentrum, er at disse stedene forsterkes. Danseren får oss til å se stedene og menneskene i dem på en ny måte, men det som kanskje var aller sterkest var hvordan menneskene så på henne. Reisen hadde en fin rytme, interessante kontraster og det var heldig for opplevelsen at den skjedde samtidig med norgesmesterskapet i korps. Ja til flere danseforestillinger ute blant folk og, som alltid, ja til mer dans generelt. 

Fictions of the flesh
Ingrid Fiksdal, Fredrik Floen, Mariama Fatou Slåttøy 
Multiplié dansefestival 2022
02.04.2022