På leting etter lyset

Som et tiltak under koronapandemien fikk Trondheim Kunstmuseum 2,5 millioner kroner av staten i ekstraordinære midler. Dette resulterte i 29 nye verk av 26 kunstnere og en utstillingsserie treffende kalt «This just in». Solveig Lønseths arbeid SURROUNDING OCEANS er et av disse og ble utstilt i museets storsal. Dette skaper en refleksjon rundt hva som skjer når et kunstverk blir plassert i et nytt utstillingssted. Klarer det å stå like sterkt i ny kontekst?

Lønseth har for lengst etablert seg som kunstner, både nasjonalt og internasjonalt. Verdt å nevne er den 60 meter lange, fiberoptiske kabelen hun trakk gjennom Kunstnernes Hus for å føre lyset analogt fra overlyssalen og ned i 1. etasje, under sin avgangsutstilling i 2015. Senere lekte hun med lyset i Kunstnerforbundet, ved å installere personvernfilter på trådglassplatene i taket. Med verket KOLO KLORO KROMIA vant hun Bildende Kunstneres Hjelpefonds fotokunstpris i 2018, noe som definitivt er verdt et Google-søk. Her ble den fotografiske prosessen synliggjort ved at verkene ble eksponert for dagslys i løpet av utstillingsperioden. Disse prosessuelle arbeidene kaller Lønseth for fotografiske skulpturer, og i senere år har hun også jobbet med leire, reflekterende skilt, glass og keramikk. Uansett hvor Lønseth plasserer fokus er lyset i sentrum.

Drønn av bølger som slår mot svaberg toner ut ulene fra vinden. Du tar sats i fjæresteinene og løper ut mot det bekmørke havet, og akkurat idet bølgen skyter mot deg, skifter du retning. Løper alt du kan inn mot tørt land og håper bølgen ikke bryter før du er på trygg grunn. Eller, kanskje ønsker du litt, bare litt, å bli omsluttet av det store havet. 

Det er denne scenen som slår meg i møte med Lønseths arbeid SURROUNDING OCEANS. Inngangen til Storsalen er en smal gang hvor man stiger ned for å komme ordentlig inn i rommet. Store, rektangulære former av blått, bevegelig stoff er drapert over hvite stativ bortover gulvet og langs veggene. Det er fire slike tekstiler plassert på gulvet i rommet. De to nærmest inngangen er 6 meter x 3 meter, og når meg til midjen når jeg beveger meg mellom dem. De to konstruksjonene lenger inn i rommet er mindre kvadrater på 3 meter. Er det blått nattemørke man møter? Liggende scenetepper? De dansende stoffene kan minne om klesvasken man møtte på tørkeloftet som barn. Kjent og skremmende på samme tid. 

Silkestoffet som er montert på stativene forsterker opplevelsen av hav. De kruser seg lett når man beveger seg rundt i rommet. De to største rektanglene lager en passasje hvor veien snevres inn. Der det allerede føles som et trangt leie, loses man til et enda trangere punkt midt i rommet, hvor man blir stående tett inntil skulpturene. Det er ikke mer enn 15 cm mellom meg og det blå silkestoffet på hver side. Å bli tvunget så nærme er overveldende. Det gir assosiasjoner til friheten på det åpne havet, men også dets truende og farlige side. Tittelen SURROUNDING OCEANS er dermed passende. 

Ved å studere verkene på nært hold kan man få øye på dualiteten som er til stede i Lønseths arbeider. Kombinasjonen av råskap og eleganse. Silkestoffet er håndsydd og drapert over stålstativet. Den grasiøse silken har rå, håndsydde kanter som er brettet utover og gjort synlige. Blåfargen kommer av fremkallingsprosessen cyanotypi. Det er en fotografisk teknikk hvor emulsjon påføres overflaten og eksponeres for UV-stråling, for deretter å skylles i vann. Blåfargen kommer til syne der hvor UV-strålene har reagert med emulsjonen, mens de ueksponerte områdene forblir uendret: her hvitt. Hvor mørk blåfargen blir avhenger av lengden på eksponeringen. 

SURROUNDING OCEANS ble opprinnelig fremkalt og fremvist i lokalene til Trøndelag senter for samtidskunst i 2017, som et avtrykk av dagslyset ved inngangspartiet. Cyanotypi ble nettopp utviklet som en metode for kopiering; en blåkopi. Lønseths verk blir dermed en blåkopi av TSSK-lokalet, utstilt i nettopp dette rommet, under de samme lysforholdene som var medvirkende i skapelsesprosessen av verket. For en meta-syklus! Lyset blir da en aktiv komponent av verket.  

Når kunstmuseet gjør innkjøp av et arbeid som er produsert i, og basert på, et annet utstillingssted er det naturlig å spørre om arbeidet kan fungere like godt i nye lokaler. Eller falmer det? 

Jeg er litt misunnelig på de som fikk overvære arbeidene i de opprinnelige lokalene. Ikke fordi jeg mener at de ikke kan fungere i andre rom, men i dette tilfellet er det noe som mangler. Muligens er det dagslyset, eller det rituelle med å stille ut en blåkopi i 1:1 størrelse. Når dette komplekse aspektet av SURROUNDING OCEANS faller bort, kreves en del for at utstillingen kan hevde seg. Jeg liker hvordan kunstmuseets plassering av konstruksjonene tvinger seg på deg, men jeg skulle gjerne sett dagslyset gå sin gang over arbeidene, i tråd med hvordan det opprinnelig ble gjort: Få observere arbeidet endre seg i takt med sollyset i det det går fra hvitt, over i gult og kanskje til og med skimte solnedgangens laveringer av rødt og lilla. Lyset er essensielt for Lønseth og det burde bringes med videre når arbeidene stilles ut nå. Uten kan rommet oppleves noe sterilt. En oppfordring lyder dermed: gi oss lys over arbeidene! La det skinne i sola. La oss bli tatt av båra!

This just in: Solveig Lønseth
Surrounding Oceans
Trondheim Kunstmuseum
08.12.2021-27.03.2022