Nostalgitripp

Klasserommet av Cirka Teater er en sår og nær skildring av en skoleklasse på 1960-tallet. Forestillingen er delvis dokumentarisk og den eneste skuespilleren på scenen er Anne Marit Sæther. Hun har også skrevet manus basert på egne minner og gamle klassekameraters beretninger om tiden på barneskolen.
På scenen på Rosendal Teater er det plassert en krittavle og mange rørstoler i miniatyr er stablet oppå hverandre. På venstre side av scenen står to musikere med et arsenal av ulike instrumenter rundt dem. 

Sæther har mange minner fra sin tid på skolebenken. En person som har brent seg fast er lærerinnen fru Dørum, som fikk kallenavnet «Døden». Hun var streng og hadde et lettantennelig temperament. Skolehverdagen var preget av frykt. Det stikker litt ekstra i magen å vite at scenene som utspiller seg foran oss sannsynligvis er hentet fra virkeligheten. Sæther spiller alle karakterene på egenhånd og gir hver og en sine egne fakter, stemme og kjennetegn. Vi får høre om store triumfer, som det å framføre bibelvers på rams foran klassen og traumer, som da lærerinnen dunket en elev så hardt mot veggen at han begynte å blø neseblod.

Bruken av de små stolene som et fortellende element er virkningsfullt. Hver stol representerer en elev. På den måten blir det lettere å skille mellom dem samtidig som Sæther får tatt i bruk store deler av scenerommet på en dynamisk og hensiktsmessig måte.

Likevel oppleves Klasserommet tidvis noe ustrukturert og utfordrende å følge. Til tross for Sæthers gode innsats, hender det at stemmene som tilhører hver karakter likner hverandre og noen karakterkjennetegn, som for eksempel en frakk, benyttes for mer enn én karakter. Dermed er det ikke alltid åpenbart hvem fortelleren er. I tillegg hopper handlingen mellom fortid, da Sæthers verden bestod av henne, klassekameratene og fru Dørum, og nåtid, når de har blitt voksne. Disse tidslinjene smelter noen ganger sammen, slik at det tar meg noen sekunder før jeg skjønner at Sæther er over i en annen tid enn hun var i sekunder tidligere.

Forestillingens styrke ligger i musikken som spilles av de to musikerne Erlend Smalås og Martin Smidt. Sammen skaper de et nydelig og stemningsfullt bakteppe for handlingen. Innimellom er lydbildet mykt og lite oppsiktsvekkende, men andre ganger spilles alt fra trauste barnesanger av Margrethe Munthe til eksplosiv rock’n’roll. I mer intense øyeblikk benytter perkusjonisten seg av en bue han drar langs metallstavene på et klokkespill og skaper på denne måten skjærende, urovekkende lyder. Musikken bidrar til å gjøre forestillingen lett å leve seg inn i samtidig som den er oppløftende, variert og medrivende.

Som publikummer merker jeg at denne forestillingen ikke er myntet på min aldersgruppe. Det er nemlig publikummerne som er eldre enn meg som ler mest av Sæthers anekdoter. Spillestilen hennes virker imidlertid tilpasset et barnepublikum. Det blir dermed nokså sterk dissonans mellom det som fortelles og måten det fortelles på. Forestillingen er nostalgisk og det er utfordrende å se dens relevans i dag. Det er få ting jeg kan relatere til og som publikummer føles det derfor som å kikke i familiealbumet til en fremmed person. Det jeg ser på ser bra ut, men forblir fremmed. Likevel synes jeg historien hun forteller er fin og rørende. Ved blant annet å vise til datidens autoritære pedagogikk og forskjellsbehandling mellom kjønnene, synliggjør i alle fall Klasserommet kontrastene mellom skolegangen på 1960-tallet og nå.

Klasserommet
Cirka Teater
Rosendal Teater
04 – 17.03.2022