Engelsk fargefest

Galleri Ismene i Ila i Trondheim viser for tiden utstillinga L2O22NDON, som skal være et slags utstillingsvindu for  i kunstlivet i London. Kanskje må tittelen tolkes som en velkomst til det nye året vi nettopp har trådt inn i? Vi kan uansett forvente et innblikk i malerkunsten fra det store utland, og kanskje noen friske pust i det ellers så koronalammede kulturlivet. 

Det er Eigil Nordstrøm som har fått i oppgave å arrangere denne importen av London-kunst til våre hjemlige trakter. Nordstrøm, en gjenganger på Galleri Ismene, er fra Trondheim, men har London som sitt tilholdssted. Fra sitt nettverk har han fått med seg de tre kunstnerne Karolina Albricht, Katherine Jones og Rhiannon Salisbury. Til sammen stiller de fire kunstnerne med nesten 40 verk til Galleri Ismenes første utstilling i 2022. 

Utstillinga er edgy, fargesprakende og taktil. Mengden utstilte verk og variasjonene dem i mellom er slående. Det som må anses som utstillingas hoveddel domineres av Karolina Albrichts seks små, men fargesterke og popkunst-aktige oljemaleri, som står i kontrast til Katherine Jones’ dempede kollografi i samme rom. Eigil Nordstrøms monumentale abstraksjoner på grov jute, er også et slående element.

En svakhet ved L2O22NDON er dens kuratering og montering. Rent logistikkmessig er det vanskelig å få oversikt. De fire kunstnere opererer med svært forskjellige uttrykk og teknikker, og selv de enkelte kunstnerne stiller ut verk fra et vidt spekter av sin produksjon. Dette mangfoldet gjør det utfordrende å manøvrere i utstillinga og å se den som en helhet. Jeg sitter igjen med inntrykk av at utstillinga viser et nokså tilfeldig utvalg av Londons her-og-nå. Kunsten er dessuten spredt over flere til dels små rom, hvor de ulike kunstnerne har bilder litt her og litt der. Det ville vært fordelaktig med en annen organisering av utstillingas innhold.

Deler av utstillinga fremstår likevel mer avgrensede og tydelige. Et eksempel er mesaninen i tredje etasje. Her får Karolina Albrichts fargesprakende motiv rolige nok omgivelser til å danne et helhetlig skue. Albricht, som har en mastergrad i maleri fra Polen, viser her malerier anført i blandingsteknikk. Maleriene ser ut til å være abstrakte med mye innslag av tusj, og viser både en leken fargepalett og selvsikker formbruk. 

I utstillinga er det også flere verk i akryl på jute – et grovt lerret, omtrent som sekkestrie. Blant disse er det spesielt Eigil Nordstrøms egne maleri som peker seg ut. Flere av maleriene bærer fysikkinspirerte titler som Partikkelaksellerator og Partikkelkollisjon.

Hos Nordstrøm er det enkelt å se referanser til norsk kunsthistorie, spesielt Weidemanns knudrete skogbunnabstraksjoner fra 1960-tallet. Der hvor Weidemann brukte en blanding av oljemaling og lim, forsøker Nordstrøm å få maleriet taktilt ved hjelp av akrylmaling malt på grov jute. Nordstrøms maling har stedvis tørket i tjukke lag, og sammen med det grove lerretet og dets delvis løse renning, skapes en tredimensjonal billedflate. Maleriene bør sees på nært hold, og aller helst får man lyst til å ta på dem. Denne oppskrifta har fungert godt før, og Nordstrøms reinkarnasjon, inspirert av state-of-the-art fysikk, er et fortsatt givende påfunn. 

Der hvor både Nordstrøm og Albricht, blant flere teknikker, benytter seg av maling på jute, er det litt større avstand til Rhianon Salisburys og Katherine Jones’ arbeider. Salisburys mest iøynefallende verk er hennes figurative akrylmaleri på små plater. Disse preges av kontrasterende fargebruk med intense nyanser og flere mer eller mindre kjente referanser. Verket If You Go Down To The Woods Today er et slikt eksempel. Her vises en skikkelse med kosebamse i hånda, noe som antakelig henviser til den absurde, men likevel så lettkjøpte, teksten i barnesangen The Teddy Bear’s Picnic.

Katherine Jones skiller seg ut som den eneste kunstneren i utstillinga som ikke jobber med maleri. Kollografiene hennes viser dessuten roligere motiv, og en avslappa fargebruk. Motivene er abstraherte drømmelandskap, vekslende mellom mikro- og makro-gjengivelser. Uttrykket er påfallende rolig og avbalansert sammenlignet med de øvrige verkene. Når resten av utstillinga består av intens og ekspressiv kunst, er det i grunn deilig med Jones’ mer nedtonede innfallsvinkel.

Det er ikke til å komme vekk fra at  L2O22NDON kan være vanskelig å lese som et helhetlig konsept. Utstillinga fremstår mest som en presentasjon av kunst uten andre forbindelser enn å være samtidskunst fra det samme sosiale miljø i London. Når det er sagt, byr likevel L2022NDON på friske pust og nye impulser. De enkelte kunstnere stiller dessuten med sterke verk. Dette er definitivt noe å ta med seg inn i det nye året.

L2O22NDON
Galleri Ismene
8.01.2022 – 13.02.2022