I møte med prosessen

Det er i en rolig sidegate midt i Trondheim sentrum at man frem til 10. mai kan oppleve Brit Dyrnes utstilling Emne. Jeg står utenfor en beskjeden bygning i Sommerveita, en av byens eldste gater. Det er tydelig at bygget er i slutten av en renovasjonsprosess og da utstillingsåpningen stod for tur var ytterdøren spikret igjen med sponplate. Man slippes inn i lokalet via en sidedør. Gjennom store vindusflater reflekteres solskinnet utover keramikkskulpturer plassert litt hulter til bulter i hylleseksjoner. Visningsrommet har et røft uttrykk. Flere av veggene er i grov betong og tregulvet er ubehandlet med rester av avflasset maling. 

Utstillingslokalet står i stil med de røft bearbeidede keramikkskulpturene til Brit Dyrnes. Hun er den første kunstneren som stiller ut i det nye lokalet til Laug Tegnestue. Stedet skal fungere som visningsrom og arbeidslokaler. Pop up-utstillingen til Dyrnes ble til på knappe tre uker.

Emne er en samling arbeider med svært ulike uttrykk. I keramikkskulpturene har Dyrnes blant annet brukt blåleire og paperclay, og treverket som henger på veggen er hentet fra Kanariøyene. Forskjellig teknikk, materialbruk og brenningsprosess er med på å skape store kontraster i uttrykket. Kontrastene oppstår mellom det kompakte og brente på den ene siden, og det smidige, organiske og levende på den andre. Noen av skulpturene minner om vulkansk stein eller tjære, andre er lyse i fargen og vekker assosiasjoner til noe mykt og luftig. Flere av verkene ser ut som de kommer rett fra jorda i brune, grå og beige valører. 

Verkene er inndelt i forskjellige kategorier, som ulike emner, og innenfor kategoriene synes jeg å se en utforskende lekenhet. Flere av de mørke, tjæreaktige skulpturene slynger seg organisk, som levende materiale. De lyse skulpturene, som ved første øyekast kan se ut som de er lette og myke som skyer, ser fra en annen vinkel ut som de er tunge og faste. Gjenstandene i jordfarger minner om trestubber eller bark og imiterer nærmest treverket som er opphengt på veggen. 

Mange av skulpturene har vært gjennom flere brenningsprosesser. Det er et spill mellom intensjon og tilfeldighet, en prosess som fremdeles er synlig i sluttproduktene. Denne måten å arbeide på oppleves for meg som en slags ufarliggjøring av kunstopplevelsen. Kunsten blir på et vis mer tilgjengelig når man får bli med inn i arbeidsprosessen. 

I dette utstillingsrommet opplever jeg som besøkende å få plass. Til å se på, til å bevege meg og til å lese verkene. Lese hver eneste detalj i keramikken. Lese hver bue, snirkel og glatte overflate. Det er en veldig befriende opplevelse. I dette miljøet får også det tredimensjonale ved verkene komme til sin rett i spillet mellom kunsten og det uferdige, røffe rommet. Uttrykkene leker med hverandre og skillelinjen mellom rommet og kunstverkene viskes ut. 

Jeg tråkker ut av sidedøra. Ute på gata har solskinnet blitt til grått regnvær, men gjennom rutenettet i de store vinduene kan jeg enda skimte både vulkansk stein og myke skyer. Jeg sitter igjen med tanker om hva som kommer til syne når man lar arbeidsprosessen ta del i sluttproduktet. Man kan finne mening i noe som er påbegynt, noe som man ikke vet hvor vil ende. Og som kanskje vil forbli en evig prosess. Jeg tenker på hva som skjer når man gir noe litt tid. Når man brenner keramikken igjen og igjen. 

Emne
Brit Dyrnes
Laug Tegnestue
22.04 – 10.05.21

Artikkelfoto: infinitiv.no v/Erik Børseth