Forførende innsnevringer

Sett fra utsiden om natten, er utstillingen I dine armer kinematografisk. Inne på Babel visningsrom for kunst lager rosa-lilla taklamper en dramatisk scene hvor silkeaktige, svarte, nærmest oljedryppende tekstilskulpturer ruver fra tak til gulv. Settingen er mystisk, science fiction-aktig og usedvanlig vakker.

Samtidig er det noe giftig ved Pia Antonsen Rognes’ skulpturer. Uansett hvor tiltrekkende de ser ut fra utsiden, er den “helhetlige kroppslige opplevelsen”, slik det ordlegges i utstillingsbeskrivelsen, ikke like hyggelig. Umiddelbart gjør stanken av den glansede, folierte spandexen det uutholdelig å være lenge i rommet. Det er noe livaktig ved disse store formene: Noen er luftige og myke, noen er klumpete mens andre er mer silkeaktige, som smeltende strømmer av svart gummi. 

Lenger inn i lokalet henger noen sovepose-lignende figurer. På innsiden er de dekket av slangeskinnmønstret velour. De har en lang hale som ender i en myk ball av svart fuskepels. Ut fra pelsen stikker det kjøttkroker som straks setter en demper på ønsket om å klemme pelsballene i hånden. Det skrumpete stoffet gir et inntrykk av innsnevring, som sammen med den slangelignende formen maner frem en kvelende følelse.

Mens jeg beveger meg sikksakk inne i jungelen av spandex-slanger, ser jeg for meg at de rører på seg. Det fascinerer meg. Sakte, stille – men i konstant bevegelse – ruller de seg sammen, vekselvis krymper og utvider seg. Til slutt smelter klumpene til dammer av giftig materie. 

Utstillingstittelen spiller på et sentralt menneskelig behov, nemlig fysisk nærhet. Samtidig har figurene en mørk kraft ved seg, de er unaturlige og ukontrollerbare. Kunstneren gjør en interessant jobb med å overføre en kvelende følelse til betrakteren, på en veldig fysisk, men likevel abstrakt måte. I spenning mellom det tiltrekkende og det frastøtende viser Rognes’ vesener til menneskets destruktive natur. Vi blir ofre for våre egne behov. Overforbruk, avhengighet, rus og vold er assosiasjoner man får i møte med kunsten. I likhet med Rognes’ skulpturer, kryper disse utemmede kreftene stille frem.

Rognes’ dristige skikkelser får meg til å reflektere over mine egne svakheter og lengsler. Kunstneren inviterer oss til å anerkjenne disse sidene av oss selv, å gå dypere inn i dem. Jeg vil gjerne takke ja til invitasjonen, men først må jeg ut for å trekke luft. 

Artikkelbilde: Pia Antonsen Rognes. «I dine armer». F: BABEL/Susann Jamtøy