Søte drømmer

Sist gang Hedda Hørran hadde utstilling i Trondheim, på Rake Visningsrom, postet hun et bilde på sosiale medier av det jeg trodde var et maleri, dagen før åpningen. Jeg likte dette bildet så godt at jeg ble helt sjalu og laget en hel serie med tegninger inspirert av det. Den eneste kunsten jeg noensinne har laget i ren misunnelse.

Senere har jeg skaffet meg noen fotobøker Hørran har laget og sett dokumentasjon av en slags huskonstruksjon hun hadde med på en utstilling i Skien. Huset så ut som en blanding av et japansk tempel og et skur for uteliggere, på en tiltrekkende måte. På Trøndelagsutstillingen, for noen år siden, hadde hun med et tekstilt arbeid med to spraymalte peniser som pekte mot hverandre. Ellers så vet jeg at faren hennes har laget en black metal-/zombie-/motorsykkelfilm. Det er kult da. 

Med dette som utgangspunkt har jeg sett frem til utstillingen hennes med det klingende navnet Sweetdreamsaremadeofthis321_0, som åpnet på Heimdal kunstforening 18. januar. 

Tittelen er lånt fra en av åttitallets største hits, en sang av Eurythmics, som det er vanskelig å ikke ha hørt. For min del fikk jeg et forhold til den da Marilyn Manson coveret den i 1995. Med det ble låten en inngangsport til et spennende og forvridd univers. Kanskje kan den bli det for noen nå også? 

På åpningen av Sweetdreamsaremadeofthis321_0 hadde jeg med meg jenta mi på tre år. På bussen hjem etter utstillingen spurte jeg henne hva vi hadde sett, hvorpå hun svarte; en blomst med føtter, dyner med diamanter og frø. Det var også noe kunst inni ovnen, nevnte hun. Det er en ganske bra oppsummering, synes jeg. 

På Heimdal kunstforening gikk hun oppglødd rundt og sa: Se der! Se der! Og se der! For det var mye å se. Masse detaljer overalt. Kunstneren har tatt i bruk gulv, vegger og tak, og uterommet også. Det var virkelig en glede å gå rundt der, oppdage kunsten sammen med jenta mi og ta del i hennes smittende entusiasme.

I vinduskarmen lå en blomster-rot med glitter. Den ønsker jeg meg til jul, utbrøt hun. Jeg får bare begynne å spare.  

Den utstilte kunsten er skulpturer og veggarbeider. For en stund tilbake sendte Heimdal kunstforening ut et skriv der det stod: «Har du noen materialer Hedda Hørran kan bruke til utstillingen sin? Dersom du har det kan det leveres hos oss eller vi kan hente». Mange av arbeidene er dermed laget av donerte og innsamlede, modifiserte objekter og tekstiler. I tillegg har kunstneren laget noen solide søyler av sement og murstein og ellers fylt rommene med snedige påfunn.

Hedda Hørrans kunst befinner seg i spennet mellom det solide og det luftige. Det tunge og det lekne. Det stramme og det tullete. Styrken hennes ligger i måten hun setter alt dette sammen på. Det er fengende, forførende og finurlig – og det er strødd frø overalt. I frøene er det håp. Utstillingen føles som en dans. Her er det er spor av performance. Her er spor av aktiv tilstedeværelse og det er en sterk, frekk og leken komponering som jeg gleder meg til å se mer av.

På gulvet i det ene rommet lå det en rotete stabel med stiftede A4 ark, som en kunne forsyne seg av. 

SWEET

DREAMS

ARE MADE OF

THIS

3

2

1

0

Står det på forsiden. 

Hadde jeg vært på utstillingen alene, hadde jeg nok sett grundigere på heftet mens jeg var der. Men siden jeg hadde med meg datteren min, måtte jeg i stedet lese det i etterkant. Teksten er skrevet av kunstneren selv og tar form som en 16 siders følelsesladd, levende, kroppslig og intens monolog som gir utstillingen en mørkere dimensjon. 

Hedda Hørran, Sweetdreamsaremadeofthis321_0 står til 7. februar på Heimdal kunstforening. (I andre etasje vises videoer fra fjorårets Høstutstilling, men det ville ikke jenta mi se, fordi video ikke er kunst, som hun sa. Dette skal vi diskutere videre.)

Artikkelfoto: Hedda Hørran.

Minikritikk er en rekrutteringsarena for skrivekyndige, kunstinteresserte personer. Her publiseres korte, eksperimentelle tekster eller statements om utstillinger og kunstarrangement fra regionen.